Ian Dury: – Jeg spiller for vanlige folk

(intervju opprinnelig publisert 1981)

Ian Dury-intervju i Dagbladet 08.07.1981

Horten: Årets toppnavn ved Hortensfestivalen, lan Dury, likner minst av alt på en rockestjerne. Men er det likefullt. Med storselgende LPer som «New Boots And Pantles» og «Do It Yourself» samt singler som «Sex, Drugs, Rock & Roll», «Hit Me With Your Rhythm Stick» og «Reasons To Be Cheerful, pt.3» har han skaftet seg et stort og hengivent publikum.

Dagbladet hadde en lengre samtale med denne lille, merkelige fyren i Horten, og vi åpnet like godt med å sperre om årsaken til hans store suksess?

— Tja, sannelig om jeg vet, svarer han på sin typiske London-aksent. – Men noe av suksessen bunner kanskje i min tro på at enkelt er best. Jo lenger vekk fra det enkle man kommer, jo mindre morsomt er det. Dessuten lever jeg ut en del av mine fantasier på scenen. Og det er viktig! Det er farlig for ens psyke å stenge fantasien inne, selv om det også er farlig å overdrive den andre veien. Da tømmer du deg selv og blir etter hvert din egen fantasi.

— Før du slo inn på rock. arbeidet du i en årrekke som tegnelærer på en kunstskole. Hva er dine erfaringer om likheter/ulikheter mellom disse to kunstformene?

— Den største forskjellen er at rock er mye mer spontan og øyeblikkelig enn bildekunst, mens bildekunst krever langt større tålmodighet. svarer Dury og fortsetter:

— Mye av rockens styrke i forhold til andre kunstformer ligger i at den fremdeles er for ung til å ha blitt formalisert og institusjonalisert. Den er ikke voksen nok til å ta på seg et pretensiøst og seriøst ansikt.

Et av Durys særpreg er hans tekster som konsekvent framføres på tjukkeste London-mål.

— Men ikke på cockney, som så mange synes å tro. Egentlig er det svært få av mine sanger som er på cockney. Tidlig i min karriere sang jeg mye på amerikansk. Men å synge er som å snakke, og en engelskmann kan ikke snakke ekte amerikansk. Og fra den dag jeg innså det, har alle mine tekster vært akkurat slik jeg snakker.

— Hvor mye betyr tekstene for deg?

— Svært mye! Særlig siden de er mine, mens musikken kommer fra de andre i Blockheads, ler Dury. – Jeg skriver helst om humoristiske ting, og setter ofte sammen tekstene av morsomme strofer fra forskjellige anledninger og forskjellige tidspunkt som nedskrevne på små papirlapper har samlet seg oppi brystlommer, bukselommer etc. Hvis strofene får meg til å le, beholder jeg dem. Hvis ikke, kaster jeg dem!

Ian Dury – en av Englands mer odde rockstjerner. (Foto: www.iandury.co.uk)

Dury forteller videre at han egentlig ikke kan synge.

— Jeg klarer ikke alltid å treffe rett tone, men hva spiller vel det for rolle? Jeg spiller for vanlige folk, ikke musikere. Og det er bare andre musikere som kan høre at jeg bommer. Dessuten — når så gode musikere som gutta i Blockheads kan akseptere mine mangler. så holder det lenge for meg.

Durys venstre bein er sterkt angrepet av polio, og når han beveger seg må han bruke en slags skinne/protese med kunstig fot som støtter opp om det dårlige beinet.

— Polioen har selvfølgelig redusert min mobilitet og fysiske arbeidskapasitet betraktelig. Så selv om jeg i en alder av 39 år trener mer enn noen gang, er lange og slitsomme turnéer ingenting for meg. Da jeg prøvde på en slik turné for vel 2 år siden, tok den nesten knekken på meg, og jeg holder meg derfor til en konsert i ny og ne, forklarer Dury.

— 1981 er de handikappedes år. Hva kan gjøres for å bedre deres kår?

— Støtte og innsats fra forskjellig hold, men. først og fremst fra de handikappede selv. Den beste hjelp, får en fra seg selv. Det er en plikt å være sin egen beste venn, men det krever mot, og altfor mange handikappede har dessverre mistet motet.

Av Leif Gjerstad

(intervju opprinnelig publisert i Dagbladet i juli 1981)

 

 

 

Legg igjen en kommentar