Mark Knopfler er ikke typen som gjør så mye ut av seg. Innimellom skulle vi ønske at han så gjorde. I hvert fall litt.
20 år og åtte album etter at han la ned Dire Straits og gikk solo har Mark Knopfler etablert seg som en musikalsk feinschmecker. Det oser kvalitet av det aller meste han gjør, og som gitarist har han både teknikk og smak så det holder i lange baner.
Avventende stemning
Det husker vi godt fra sist han gjestet Frognerbadet, for fem år siden. Og det fikk vi mange gode eksempler på, da han onsdag spilte seg gjennom gammelt og nytt på åpningsdagen av Norwegian Wood. Men vi fikk også være vitne til hvordan de 9000 tilskuerne på Frognerbadet mest var høflig avventende den første snaue timen.
Gjennom den mest typiske J.J. Cale-låten som J.J. aldri skrev («Broken Bones»). Gjennom litt honky tonk barstemning («Corned Beef City»). Gjennom vakre irske folkstemninger («Privateering») og gjennom elektrisk rock i Dire Straits-terreng («Hill Farmer’s Blues»). Egentlig gjennom de fleste musikalske landskapene som Knopfler har utforsket. Og som det «som vanlig» når det gjelder Knopfler ikke er særlig å utsette på.
Ventet på klassikerne
Likevel var det først etter at «Song for Sonny Liston» tonet ut og den spede introen til
Dire Straits-klassikeren «Romeo and Juliet» meldte seg som publikum våknet. Og det var først da Knopfler rett etter fulgte opp med «Sultans of Swing» og gnistret til i en av sine kjente gitarsoli at jubelen endelig steg mot himmelen.
Det ble på mange måter et vendepunkt for konserten. Publikum tødde opp og åpnet seg mer for musikken, mens Knopfler og hans syv musikere rutinert spilte på entusiasmen og bygget opp mot det store klimakset i en like lang som suggererende «Telegraph Road» som siste låt før ekstranumrene.
For stor?
Der og da var det lett å hylle Mark Knopfler, og ukritisk akseptere at han ikke akkurat er verdens beste liveartist. I hvert fall ikke på store arenaer og stadion. Men det er også vanskelig å ikke tenke tanken at den 65-årige briten egentlig er blitt for stor for sitt eget beste.
At musikken og profilen hans kommer bedre til sin rett på litt mindre og mer intime scener. For uten at vi forventer – eller for den saks skyld ønsker – at Knopfler skal sprette og gjøgle rundt på scenen, opplevde vi avstanden til Mark Knopfler som litt for stor på Frognerbadet.
Koselig og hyggelig, men…
Kanskje handler det bare om at publikum i for liten grad er kjent med låtene fra hans nye album «Trackers» (som han bare spilte tre fra) og i for stor grad bare venter på Dire Straits-perlene de vokste opp med? Uansett hva svaret måtte være mangler en Knopfler-konsert en del for den helt store stemningen.
Bra? Bevares. Hyggelig? Selvsagt. Funket ekstranumrene med «Brothers In Arms» og «So Far Away» og ble det godstemning med «Piper to the End» som fikk sette siste punktum? Sure! Men ble det noe særlig mer enn en trivelig og koselig kveld med en sympatisk artist? Egentlig ikke.
Av Leif Gjerstad
(Anmeldelsen er skrevet på oppdrag for Nettavisen, hvor den ble publisert onsdag kveld. Du finner den her)
Dette spilte Mark Knopfler på Norwegian Wood:
Mark Knopfler spilte i ganske nøyaktig to timer på Norwegian Wood onsdag og leverte disse låtene:
Broken Bones
Corned Beef City
Privateering
Father and Son/Hill Farmer’s Blues
Skydiver
Laughs and Jokes and Drinks and Smokes
Song for Sonny Liston
Romeo and Juliet
Sultans of Swing
Mighty Man
Postcards from Paraguay
Speedway at Nazareth
Telegraph Road
— ekstranummer—
Brothers in Arms
So Far Away
Piper to the End
