Jack Nitzsche: – Selv den minste dritt er jo artist i dag

(Intervjuet ble første gang publisert i september 1982)

Dagbladet, 14.09.1982

Oslo: Jack Nitzsche (42) er en av pop/rockbransjens «grå eminenser». En nøkkelperson som gjennom 25 år har vært med på nær sagt alt, men som likevel har klart å forbli relativt ukjent.

Produsenter som Phil Spector, Lee Hazelwood, Lou Adler, Sonny Bono og Terry Melcher har dratt stor nytte av hans arrangementer. Artister som Rolling Stones, Buffalo Springfield, Neil Young, Walker Brothers, B. B. King, Graham Parker og Mink De Ville har brukt Nitzsche som produsent – og i de fleste tilfeller også som musiker.

Som komponist står han ansvarlig for klassikeren «Needles And Pins», og musikken til filmer som «Exorsisten», «Gjøkeredet», «Performance» (med Mick Jagger) og «Cruisin» (hvor Terje Rypdal deltar). Og lista kunne med letthet gjøres mye lenger. Det eneste som i grunn mangler er en karriere som soloartist.

– Men det har jeg egentlig aldri hatt noe særlig ønske om, og har det i hvert fall ikke i dag.
Kanskje var det litt fristende for 20 år siden. Men siden jeg ikke synger, begrenset det seg til et par instrumentale utgivelser i 1963. Små hits ble de, men heller ikke mer, forklarer Jack Nitzsche for Dagbladet innimellom blåskjellene som han inntar på en av Oslos bedre fiskerestauranter.

– Hvis du skulle sette en tittel foran navnet ditt. hva ville du velge? Musiker, arrangør, produsent…?

– I hvert fall ikke produsent. Folk tror at det å være produsent er noe svært. Men mange produsenters innsats består hovedsakelig i å bare drikke øl, sniffe kokain og heve penger. Det kreative arbeidet utføres i minst like stor grad av arrangøren, teknikere og musikere.

Komponist

Jack Nitzsche på platecover i 1979.

– En av de få produsentene som jeg virkelig respekterer er Phil Spector. Han var kreativ som få. Og det var både lærerikt og morsomt å arbeide sammen med ham. Nei, skal jeg først bruke en tittel, tror jeg nok jeg vil foretrekke komponist. Størsteparten av tida mi går tross alt med til å skrive musikk. Spesielt elektronikkens muligheter er jeg fascinert av, og det er godt mulig at jeg snart lager noen plater med elektronisk musikk.

– Og siden vi likevel er inne på «titler», fortsetter Nitzsche, artist er et av de mest misbrukte ordene i dag. Det høres så pretensiøst, men slik det brukes er jo den minste skit en artist. Men det er bare de nyskapende som fortjener å kalles artist, og nyskapende musikere er det jammen få av i dag!

– Du lyder ikke særlig imponert over dagens musikkliv?

– Nei, hvorfor i all verden skulle jeg være det? Jeg er fremdeles glad i musikk, og jeg kjøper fremdeles plater. Men topplistene er sørgelig lesning. Ingenting nytt eller spennende. Det virker som om gleden og oppfinnsomhetcn helt har for svunnet.

– Og årsaken til det…?

– Ligger i musikkindustriens feighet. I realiteten er det jo for eksempel et opprinnelig parkeringsplass-firma (Kinney) som eier og kontrollerer et av USAs største plateselskap (Warner). Og resultatet sier seg sjøl. Har du noen gang sett en spennende parkeringsplass…?

Kokainvrak

Nitzsche ler sarkastisk og fortsetter:

– For jeg er sikker på at talentfulle musikere finnes også i dag, men plateselskapene er for redde til å satse på dem. De snakker om manglende kommersielt potensiale, samtidig som de støtter opp om talentløse, kokainråtnende musikere som David Crosby. Og platesalget synker. Er det noe merkelig i at bransjen er i krise? Kanskje håpet ligger i at hele plateindustrien kollapser. Når parkeringsvaktene er ryddet av veien, vil ekte artister kunne få fritt spillerom igjen.

At Jack Nitzsche nå er i Norge, skyldes den pågående turneen til kona Buffy Sainte-Marie. De giftet seg i februar, og dette er første turneen hvor de samarbeider.

– Men min rolle i bandet er beskjeden. Jeg er bare musiker. Det jeg imidlertid håper å kunne gjøre for Buffy i framtida, er å få fram andre deler av hennes personlighet. Jeg vil produsere en plate med henne som bryter helt med hennes tidligere stil. Slik som Marianne Faithfulls «Broken English» bryter med «As Tears Go By».

Av Leif Gjerstad

(Intervju første gang publisert i Dagbladet september 1982)

Flere gamle intervjuer fra arkivet her!

 

Legg igjen en kommentar