Jarvis Cocker: Flau Pulp-stjerne

(intervju opprinnelig publisert 1996)

Jarvis Cocker (Foto: Britpopnews/Wikimedia Commons)

Jarvis Cocker var veteran da Pulp endelig slo igjennom. (Foto: Britpopnews/Wikimedia Commons)

Oslo: – Er det for seint å be om unnskyldning? Jeg er skikkelig flau for hva som skjedde da vi spilte i Norge før jul. Jeg pleier ikke å miste kontrollen, men gjorde det da, sier Jarvis Cocker med et brydd smil rundt munnen.

Sammen med sitt band Pulp, feirer Cocker for tida store suksesser rundt om i Europa. Britenes konsert på Rockefeller i Oslo onsdag var utsolgt, til tross for fadesen for snaue tre måneder siden. Den gang stormet de av scenen i sinne etter kun tre låter, og i engelske musikkaviser kunne vi uken etter lese at det skyldtes Cockers frustrasjon over at de spilte på et «fucking birthday party», arrangert av jubilantene ZTV og Sentrum Scene.

Akkurat det dementerer Pulp-vokalisten.

– Det var ikke publikum, men utstyret som gjorde meg forbannet. Noen samplere som brøt sammen, og etter tre mislykkede forsøk på å komme i gang, sprakk jeg. Det var kanskje litt barnslig å storme av scenen, men så frustrert var jeg altså, unnskylder Cocker seg med og opplyser samtidig at bandet siden den gang har investert i nye samplere.

– Og bank i bordet, på denne turneen har vi ikke hatt noe teknisk trøbbel!

Treg start

Slik som sin navnebror Joe Cocker, kommer også Jarvis Cocker fra Sheffield.

Der startet han Pulp i 1981, men de første ti årene var ikke akkurat noen blendende suksess. Omsvinget kom med bandets forrige (og fjerde) album «His’n’Hers», før fjorårets hitsingel «Common People» og albumet «Different Class» virkelig tok av og flyttet bandet flere klasser opp på rangstigen.

– Mange band snakker om at små uavhengige selskap er mye bedre enn de store, multinasjonale. Vår erfaring er den motsatte. Vi var på et indie-selskap fram til 1991, og opplevde ikke noe annet enn rot og uvilje. Friheten fikk vi først da vi skrev på for Island Records, og entusiasmen vi ble møtt med ga oss ny kreativ glød. Jeg er derfor helt enig i at «Different Class» er den klart beste Pulp-plata, kommenterer Jarvis bandets langsomme klatring mot toppen med.

Britpop

Pulps gjennombrudd falt også sammen med britpop-eksplosjonen i fjor, men Jarvis Cocker klarer ikke helt å se Pulp som en del av denne nye bølgen.

– De fleste såkalte britpopband er utpreget gitarorienterte, og det kjeder meg. Vi feter opp lyden med mange keyboards som gjør musikken mer spennende og annerledes. Men i utlandet er britpop-bølgen selvfølgelig en fordel også for oss. Det har skapt fornyet interesse for engelsk rock generelt, og det med god grunn. Det skjer mye mer i England nå enn på mange år, hevder Cocker, som er av den «personlige» låtskrivertypen.

Historier fra et liv

Ifølge ham selv er alle tekstene hentet fra hans eget liv, bare lettere omskrevet.

– Jeg har prøvd å skrive abstrakte, lyriske tekster, men uten å få det til.

Jeg foretrekker konkrete historier, med skikkelig begynnelse og slutt. Men min åpenhet har gitt meg mye trøbbel opp gjennom årene, som da en tidligere kjæreste banket meg opp fordi jeg utleverte henne i tekstene, forteller Jarvis.

Men nå har han lært, hevder han. Nå forandrer han alltid navn og legger inn noen fiktive elementer i tekstene, samtidig som han legger inn en liten tidsforskyvelse på tre, fire år.

– Dermed er det vanskeligere for folk å skjønne at det er dem sangen handler om, smiler Cocker lurt.

Sex-dokumentar

Da Pulp på midten av 80-tallet lå nede for telling, brøt Cocker opp fra Sheffield for å studere film i London. Der bor han fremdeles, og har innimellom slagene laget videoer både for Pulp og andre grupper. Dessuten produserte han sammen med Pulp-kollegaen Steve Mackey tv-dokumentaren «Do You Remember The First Time?», hvor diverse engelske kjendiser fortalte om sin seksuelle debut.

– Det var en morsom film å lage, og det var heller ikke særlig vanskelig å få folk til å stille opp, sier Jarvis som også blottstilte sitt eget sexliv i filmen.

– Og det verken var eller er noe særlig å skryte av. Jeg startet seint, og har egentlig aldri kommet skikkelig i gang, flirer Pulp-vokalisten.

– Dessuten forhindrer mitt nåværende musikerliv meg fra å stifte familie. Det ville være høyforræderi å utlevere kone og barn slik jeg i tekstene utleverer andre som kommer i min vei.

Av Leif Gjerstad

(intervju opprinnelig publisert i NTB februar 1996)

Les også: Minner fra britpop-tida