Jason Isbell: Synger stort om den lille mann

Jason Isbell & The 400 Unit «The Nashville Sound» (Southeastern Records)

 

De siste årene har Jason Isbell markert seg som en av USAs fremste americana-artister. Hans nye album «The Nashville Sound» styrker hans posisjon ytterligere.

Veien har vært kronglete og det har tatt tid for Jason Isbell å komme dit han er i dag. Tre album med Drive by-Truckers og tre på egen hånd etablerte ham i enkelte kretser, men det var først med det selvransakende oppgjøret med Kong alkohol på det  fjerde soloalbumet «Southeastern» (2013) at han for alvor traff nerven i sin sang.

I Norge ble gjennombruddet hans synliggjort da han skulle spille i Oslo 6. januar 2016, et halvår etter utgivelsen av albumet som også tok han til topps på amerikanske hitlister, det glimrende Grammy-vinnende albumet «Something More Than Free». Da det på høsten ble klart at han skulle til Norge, ble John Dee booket. Større var han ikke, trodde bookingavdelingen på Rockefeller. Men de 400 billettene ble så kjapt utsolgt at Isbell-konserten ble flyttet opp en etasje, til Rockefeller. Hvor nøyaktig det samme gjentok seg. De 1300 billettene ble revet vekk, slik at man flyttet konserten nok en gang. Denne gang til Sentrum Scene – som også ble kjapt utsolgt. Rapporter derfra forteller for øvrig om Isbell-konserten som en sjelden jubelseanse for de 1750 publikummerne.

(Jeg var dessverre ikke tilstede. Hadde billett og hadde sett veldig fram til konserten, men var i aller, aller siste innspurtsfase på boka «Rockefeller 30 år» og ble bare nødt til å droppe Isbell.)

Les også: Årets plater 2015:

Har noe helt spesielt

Nå er han på vei tilbake til Oslo og Sentrum Scene med to konserter i november, med Tift Merritt som support. Den første, 10. november, er for øvrig allerede utsolgt og peker vel i retning av enda større scener ved neste korsvei.

Ikke minst fordi hans nye album «The Nashville Sound» har dette spesielle som bare er svært få artister forunt. Som låtskriver har han en sjelden evne til å kunne fortelle historier på en melodiøs måte som rommer både substans og masseappell. Han veksler med største selvfølgelighet mellom akustisk følsomme partier og elektrisk sinne, og han gjør det på en måte som får lytterne til å rope på mer. I tillegg har han et band, The 400 Unit, som vet hva sjefen vil og støtter godt opp om hans visjoner.

Jason Isbell ( i midten) med sitt band The 400 Unit, hvor også kona Amanda Shire spiller. (Foto: Southeastern Records/All Eyes Media)

Nashville og Muscle Shoals

Tittelen på Isbells nye album kan ellers være både treffende og litt misvisende. Treffende fordi den er spilt inn i Nashvilles legendariske studio RCA Studios, der Elvis Presley, Waylon Jennings, Willie Nelson og mange andre bidro til at studioet ofte ble omtalt som «Home of the Nashville Sound». I tillegg har superprodusent Dave Cobb (som også produserte Isbells forrige) sørget for et rent og åpent lydbilde i ekte Nashville-tradisjon.

Men samtidig som dette kan rettferdiggjøre tittelen, er den også misvisende, i den forstand at Isbells sanger og framtoning er et godt stykke unna den standardiserte countryen mange forbinder med Nashville.

Kanskje skyldes det at Isbell har litt mer på hjertet, nå som 38-åringen er nykter småbarnsfar, etter mange år hvor dop og alkohol definerte hverdagen. Eller kanskje skyldes det helst at Isbell har en rocka bakgrunn, hvor country/americana er kommet inn som et biprodukt av hans Alabama-oppvekst i nærheten av mytiske Muscle Shoals.

Stedet som mer enn noe annet definerte southern rock, men som også hadde en sterk svart soul-tradisjon. Og unge Isbell var smart nok til å skjønne at han neppe kunne synge soul bedre enn byens fargede, slik at americana ble en mer naturlig plattform hvor han kunne formidle følelser og fortelle historier.

Les også: Jason Isbell: Den nye americana-helten

Historieforteller

For det er rollen som historieforteller som er Isbells naturlige plattform, og på «The Nashville Sound» veksler han på deler av plata fascinerende nok mellom det akustiske og det rocka på annethvert spor. Det åpner like mykt som sårt med vakre «Last of my Kind», en låt om det å føle seg ensom og utenfor. Det fortsetter røft konfronterende i «Cumberland Gap», om troen på en framtid man vet ikke eksisterer.

Og slik fortsetter det, til vi er godt over halvveis i den nye plata. Det kunne ført til følelsen av at plata sprikte vel mye, men fordi novellefortellingene ellers er bygget litt over samme lest og blir presentert med slik styrke, skaper det først og fremst en velfungerende variasjon.

Mer politisk

Sammenliknet med tidligere album, framstår Jason Isbell også som noe mer politisk på «The Nashville Sound». Noe som ikke skal forstås dithen at han er blitt en veldig politisk låtskriver, men mens han før kunne gruble selvopptatt over sin destruktive livsførsel, trer nå verden rundt ham tydeligere fram. Og siden mange av sangene er blitt til rett før eller etter Trumps valgseier i fjor høst, preger det også innholdet i mange av Isbells observasjoner.

Ikke minst gjelder det i nøkkelkuttet «White Man’s World», hvor småbarnsfaren (har en toårig datter) reflekterer over hvor priviligert han er – sammenliknet både med de av et annen kjønn og de med en annen hudfarge.

«I’m a white man living in a white man’s nation/I think the man upstairs must’a took a vacation» synger Isbell i et åpent angrep på de verdiene USAs president står for, før han avrunder den samme sangen om troen på å ikke gi opp i linjene «I still have faith, but I don’t know why/Maybe it’s the fire in my little girl’s eyes». For øvrig med god hjelp fra kona Amanda Shire, (som er medlem i bandet hans The 400 Unit) som understreker stemningen med markerte fioliner og harmonisang.

En plate å bli veldig glad i

Linjer som de nevnte kunne gått rett inn i en annen kjent amerikaners univers, og også i flere andre sanger om den lille manns kamp for verdighet og for å bli sett, viser Isbell seg som en like lydhør som treffsikker kommentator til det han ser rundt seg. Men selv om det er mye slit og mye vondt der ute, passer Isbell seg for å bli for defaistisk og destruktiv. I horisonten, om enn den kan være vag og langt unna, fins det alltid håp, enten han synger om «Hope the High Road» eller om framtiden til sin datter i platas siste kutt «Something To Love».

Den tittelen kan vi også la stå som en oppsummering for hele «The Nashville Sound». En plate å bli veldig glad i.

Av Leif Gjerstad

Les også: Prakfullt med Jason Isbell og Ane Brun (anmeldelse fra Øya-festivalen 2016)

Hør også:

 

 

Se video: 

 

Legg igjen en kommentar