Jerry Harrison: På egne bein

(Intervju første gang publisert februar 1988)

Jerry Harrison-intervju i Bergens Tidende, 04.05.1988)

(Oslo): – Talking Heads nye LP
«Naked» er, som de fleste
 sikkert allerede har oppdaget, ikke fullt så kommersiell som våre to forrige LPer, «Little Creatures» og «True Stories». De var nok preget av at David (Byrne) på det tidspunktet var veldig opptatt av å studere livet til den «alminnelige» amerikaner, mens vi nå igjen er ute på en noe vanskeligere tilgjengelig rytmisk oppdagelsesferd.

Sier Norges-aktuelle Jerry Harrison (38), keyboardist/gitarist i den amerikanske toppgruppen. Mandag spilte han på Sardine’s i Oslo sammen med sitt andre band, «Casual Gods». Konserten inngikk i en Europa-turné, i anledning utgivelsen av vinterens solo-LP med Jerry Harrison, som heter nettopp «Casual Gods».

Denne, stort sett meget vellykkete LP, kommer mer enn seks år etter at han ga ut sin første solo-LP «The Red And The Black». Og for de som måtte lure: på «Casual Gods» gjenfinner vi mye av den intenst funky og mangfasetterte rytmikken som er blitt Talking Heads varemerke. Uten dermed å bli redusert til et blekt oppkok uten egen identitet. «Casual Gods» er tvertimot et personlig produkt som viser at Jerry Harrison også står støtt på egne bein.

Fire år

Arbeidet med «Casual Gods» har pågått i over fire år, innimellom Talking Heads-plater, produksjonsjobber for andre og ikke minst den nye rollen som pappa. Men selv om det av og til kan føles frustrerende å måtte avbryte og utsette ens eget prosjekt på grunn av andre forpliktelser, ser Jerry Harrison også positive sider ved dette.

– Slik får man bedre tid til å betrakte sine egne prestasjoner fra utsiden, og kan dermed lettere foreta nødvendige justeringer, sier Harrison. Han har selv produsert «Casual Gods», som han hevder er mer dansevennlig og mindre intellektuell enn forgjengeren «The Red And The Black».

– Under arbeidet med «Casual Gods» har jeg fulgt mitt hjerte, men uten å glemme hodet. Jeg innser at når jeg gjør LPer utenfor Talking Heads, må jeg tenke i litt mer kommersielle baner. Ellers er det ingen som vil kjøpe dem, for ikke å snakke om å gi dem ut, uttaler han.

Bekymring i tekstform

Jerry Harrison står støtt på egne bein. (Foto: Sire Records)

Mange av tekstene på «Casual Gods» er resultatet av Harrisons bekymringer for utviklingen i den tredje verden. Konkretisert ved contras’ krigføring i Nicaragua, dødspatruljene i El Salvador, Midtøsten-konflikten, sultkatastrofen i Afrika, den økologisk vanvittige raseringen av regnskogene i Amazonas m.v. Men hele tiden skrevet i en forsiktig antydende mellom-linjene stil.

– Bob Marley er den eneste rockartist gjennom tidene som virkelig har klart å skrive rett fram konkrete politiske tekster uten å ende opp i en slags overtydelig moraliserende og klisjéfylt hengemyr. Ellers har historien vist meg at stemningsskildringer fungerer bedre enn slagord i rocketekster, forklarer Jerry som også er å høre på den nye LPen til Bob Marley-avkommene Ziggy Marley & The Melody Makers, «Concious Party».

Harrison har i løpet av de siste årene produsert diverse andre artister (som Violent Femmes og Bodeans), og det er noe han stortrives med, forteller han. Og forklarer villig hvorfor:

– Slik får jeg anledning til å jobbe med ulike typer musikk som jeg liker meget godt, men som det ville være unaturlig for meg selv å spille inn, avslutter Jerry Harrison.

Konsert på Sardine’s

Da han noen timere senere entret Sardine’s scene, var det i spissen for et intenst funky band delvis sammensatt av turnébandet til Talking Heads i deres «storbandperiode». Men også med den mer rockabilly og rølpe-orienterte gitarveteranen Chris Spedding, som en spennende kontrast til de mer rendyrkete funkmusikerne.

Og sammen kastet de seks mennene og de to kordamene seg hodestups ut i et rytmisk heksebrygg som fikk blodet til å koke blant store deler av publikum. Med frenetiske gitar- og keyboardsoli som snirklet seg inn i hverandre på stadig nye oppdagelsesferder. Med en rytmeseksjon som svingte upåklagelig, og som ikke minst med Harrisons stakkato sangfrasering og kordamenes effektive og utfyllende svar.

Materialet var ellers som ventet hovedsakelig basert på «Casual Gods»-LPen, men i en langt råere utgave enn den vi gjenfinner på LPen. Samtidig som Jerry Harrison klart demonstrerte at det var soloartisten og ikke Talking Heads-medlemmet som var på turné. Den halvannen time lange konserten var nesten kjemisk fri for Talking Heads-stoff. Uten at vi savnet mer av den grunn. Til det klarte Jerry Harrisons «Casual Gods» seg altfor godt på egenhånd.

Av Leif Gjerstad

(Intervju første gang publisert i flere aviser i februar 1988. Denne (noe forsinkete) versjonen er hentet fra Bergens Tidende 04.05.1988)

Les også: Ti beste debuter

Les også: Da Leffe var så feig at han ikke turte gå på CBGB

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar