Jim Carroll på privatskole: Lærte å like poesi og dop

(intervju opprinnelig publisert 1982)

Jim Carroll (Foto: All Music)

Jim Carroll (Foto: All Music)

«Basketball Diaries» er en bok som i korthet handler om en fattig New York-gutts oppvekst, sentrert rundt hans to store interesser her i livet: basketball og stoff.

Den første konstruktiv, den andre med tida stadig mer destruktiv. Utviklingen fra det barnslig lettsindig humoristiske til det kynisk desperate sniker seg gradvis inn i bokas dagbokform og dens usedvanlig sterke, usentimentale og ærlige språk.

I fjor, flere år etter at forfatteren Jim Carroll hadde skrevet boka og fått publisert et par diktsamlinger, slo han til igjen. Med LPen «Catholic Boy» lagde han en slags musikalsk versjon av boka som slo knock out på undertegnede og mange andre – akkurat slik «Basketball Diaries» hadde gjort tidligere.

Ny plate

Nå er Jim Carroll kommet med enda en LP, «Dry Dreams» (som dessverre skuffer aldri så lite).

Dagbladet benyttet uansett anledningen til å ringe ham hjemme i New York, og begynte like godt med å sparre om hvor mye av «dagboka» som virkelig er autentisk?

– Alt. Jeg skrev ned notatene periodevis etter hvert som spe sielle ting skjedde fra jeg var 13 til 16. Det eneste inngrep jeg har gjort etterpå er å tilføye tolv sider, forsøkt skrevet i samme stil, for å knytte et par deler bedre sammen, svarer Carroll som i tenåringstida hadde som største mål å bli profesjonell basketballspiller. Evner til å nå langt innenfor den sporten hadde han visstnok utvilsomt, siden hans basketprestasjoner sikret ham et stipend til en av New Yorks finere og dyrere privatskoler.

Poesi og narko

– Der lærte jeg meg spesielt to ting. Det ene var å elske poesi. Det andre var å bruke narkotika. Med tida ble stoffene så harde og misbruket så stort at basketdrømmen sprakk. Jeg ble nødt til å slutte på skolen og det var da jeg for alvor ønsket å bli poet, forteller amerikaneren.

Men før det måtte han få heroin-trangen ut av kroppen. Han forlot New York og bosatte seg på den californske landsbygda.

– Det var hardt, men det gikk bra. Jeg ble stoffri igjen. Musikk hørte jeg lite på, men siden jeg kjente Patti Smith svært godt fra tidligere, kjøpte jeg hennes første LP «Horses» som kom ut da. Og den plata ga meg lyst til å drive med rock!

Scenedebut

Pussig nok var det også som en «nødstilfelle»-oppvarmer for Patti Smith et par ar seinere i San Diego at Jim Carroll de buterte pa seenen. Uten forhåndsprøver og med Pattis gruppe som backing-musikere snakkesang han noen av sine dikt.

– Jeg elsket det, og like etter startet jeg en gruppe i San Francisco. I løpet av tre dager skrev jeg så mesteparten av «Catholic Boy»-materialet, spilte fire konserter med bandet, lagde en demotape, dro med den til New York – og det var det!

Blant de som tente på Jim Carrolls sanger var visstnok Mick Jagger og Keith Richards. Sistnevnte skulle egentlig produsert plata, men en spekket timeplan satte en stopper for det. Plata vakte uansett stor oppsikt, og la grunnlaget for Jim carrolls nye band (med blant andre Lenny Kaye på gitar) og nye LP.

Optimistisk

– I «Catholic Boy» hadde jeg et slags oppgjør med min fortid. Den var pessimistisk og hand let nesten bare om stoff. «Dry Dreams» derimot, er langt mer optimistisk og skuer framover, hevder Carroll.

Skuer vi framover, håper Jim Carroll å kunne gjøre en Europa-turne med sitt band. I hvert fall har han bestemt seg for å ta en tur til Amsterdam International Poetry Festival seinere i ar. I fjor var han der sammen med blant andre William Burroughs og Ken Kesey, men uten band. Backet ham den gang gjorde imidlertid Jerry Garcia og Bob Weir fra Grateful Dead og John Perry, (ex-Only Ones) som alle var i Amsterdam pa det tidspunktet.

Så venner mangler Jim Carroll åpenbart ikke.

Av Leif Gjerstad

(intervjuet ble opprinnelig publisert i dagbladet i 1982(

Legg igjen en kommentar