John Cale: Ukas bursdagsbarn

John_Cale_Angers_(6)

John Cale på scenen (Foto: Wikimedia Commons)

Torsdag 9. mars fyller John Cale 75 år. En dag som sikkert vil feires på mange måter rundt om. Leffe gir sitt bidrag med ti gode grunner til å rope «hurra for deg, John» i anledning den store dagen.

Tre personlige minner

  1. «Dobbeltkonsert med Ian Hunter og J.J. Cale! Utrolig kult!» Hørte jeg en fyr si på vei opp trappa i Chateau Neuf. Jeg tenker han fikk sjokk, da Cale litt seinere samme kveld kom på scenen i sykehusgrønn kirurgifrakk og stå og vippet manisk ytterst på scenekanten, mens han snerret i mikrofonen og skar lufta med intenst støyende gitarpartier. Skulle gjerne sett fyrens uttrykk da han innså at J.J og John Cale ikke var en og samme person. For det er jo en viss forskjell på de to. (juni 1977, Oslo)
  2. Mitt første intervju med John Cale, i garderoben på Club7. Litt svett og nervøs før møtet med helten, og ikke så mye mer avslappet etterpå. Cales svar på spørsmålene kom som raske og maniske mitraljøser på en så kraftig walisisk aksent at det innimellom var vrient å henge med. Og særlig tålmodighet med å gjenta svarene dersom jeg ba om det, hadde han ikke. Det er vel det som kalles «interessant» heller enn «givende»?
  3. Så var det konserten 1. juni 1974, men den har jeg allerede fortalt om i saken «Konserter jeg minnes».

Tre egne plater (fra tre ulike tiår):

  1. Paris 1919 (1973). Et album med vakre og nydelige melodier, poetisk stemning og myk, behagelig produksjon. Står i sterk kontrast både til støyen i hans gamle band Velvet Underground og aggresiviteten i seinere 70-talls plater som «Fear» og «Slow Dazzle».
  2. «Music For a New Society» (1982). En nokså naken og strippet plate som beveger seg langsomt fram, men likevel skaper stor spenning og ofte en urovekkende stemning.
  3. «HoboSapiens» (2003). Cales første studioalbum i et nytt årtusen viser en oppegående artist med vilje til å eksperimentere og evne til å overraske.

Tre Cale-produksjoner:

  1. The Stooges «The Stooges» (1969). Debuten til Iggy sparket hardt og vilt med en aggresiv energi som vel bare MC5 var i nærheten av på det tidspunktet
  2. Patti Smith «Horses» (1975). Enda en debutant, og enda en klassiker. Mer trenger vi ikke si (annet kanskje enn at Patti Smith skal framføre hele Horses på Norwegian Wood i juni)
  3. The Modern Lovers «The Modern Lovers» (1976) Cale produserte ikke hele plata, men halvparten av denne klassikeren som ga oss Jonathan Richman. Nok en debutant.

Den tiende grunnen?

Staves  med to ord: Velvet Underground.

Av Leif Gjerstad

 

Les også: John Cale – sterk alene (arkivintervju fra 1983)  

Les også: Legendarisk John Cale-konsert med legendarisk Velvet Underground-album

Les også: Tidenes beste debutalbum i Paris

Les også: Patti Smith; Horses – Hester med evig liv

Les også: Musikalsk gresshoppe (arkivintervju fra 1996)