John Lydon, evig individualist: – Punken er blitt patetisk

(arkivintervju opprinnelig publisert i 1987)

Punken er patetisk, men Public Image Ltd er topp. Mener John Lydon. (Foto: Tom Sheehan/All Music)

Punken er patetisk, men Public Image Ltd er topp. Mener John Lydon. (Foto: Tom Sheehan/All Music)

(Oslo): – Husker du sist gang du var i Norge?

– Selvfølgelig! Det var for ti år siden, sammen med Sex Pistols og det var en fryktelig opplevelse! Masse journalister som ikke skjønte hva Sex Pistols sto for, og som på beste måte gjorde sitt for å vise at vi var uvelkomne.

John Lydon, tidligere kjent som JohnnyRotten, og for mange selve symbolet for punkbevegelsen og alt punken sto for, koster på seg et skjevt smil. Sammen med sitt nåværende band Public Image Ltd. var han nylig på sitt andre Norges-besøk, bare i Oslo denne gangen.

Håret er like strittende gulrotfarget og øynene like stirrende og stikkende som under punkens velmaktsdager. Det er bare noen timer til han og bandet skal entre scenen på Rockefeller, og en av timene har bandet avsatt for pressen. John Lydon viser seg fra sin beste side. Verbalt slagferdig og apen for å snakke om det meste. Unntatt punkbevegelsen.

Patetisk punk


– All romantisk mimring om «de gode gamle dager» er patetisk. Like patetisk som alle punkerne som i løpet av kort tid uniformerte seg og inntok akkurat de rollene som vi i Sex Pistols prøvde å bryte ned, sier Lydon som elegant avfeier enhver antydning om at Sex Pistols sto i spissen for punkbevegelsen.

– Bevegelser er for dumme journalister som må sette ting i bås, og ikke for musikere. Det eneste bevegelser duger til er å kneble selvstendig tenkende individer. Jeg har derfor aldri tilhørt noen bevegelse, og det eneste jeg tilhører i dag er PiL.

PiL -før og nå


PiL ble grunnlagt av Lydon i 1979, kort tid etter at han forlot Sex Pistols. Siden den gang har besetningen skiftet en del.

I dag består PiL (foruten Lydon) av Lu Edmunds, Allan Dias, John McGeoch og Bruce Smith. De to siste med fortid i sentrale engelske punk/nyveiv-band som Magazine, Siouxie & The Banshees, The Pop Group og Rip Rig & Panic. For noen dager siden kom kvintetten med en ny singel, «Seattle», som Lydon med et lurt glis hevder er «en ikke-representativ forsmak» på den kommende LPen «Happy?».

Ønsker suksess

– Verden går ikke under foruten, men selvsagt setter jeg pris på at folk kjøper mine plater. Det gjør det lettere å lage nye LPer. Og er det noe jeg ikke ønsker å bli, så er det en av disse obskure artistene som blir kulthelter etter sin død.

John Lydons gamle Pistols-kollega Sid Vicious er et grelt eksempel på en kulthelt som blir større etter sin død. Seinest i fjor ble hans liv filmatisert i filmen «Sid and Nancy». En film Lydon har svært lite til overs for.

– Den hadde ingenting med virkeligheten å gjøre. Se bare på måten vi ble framstilt, som noen helvetes lavpannede idioter. Alt filmen bidro til var å opprettholde den mediekonstruerte myten om meg og Sex Pistols som noen ville idioter, utbryter Lydon, mens John McGeoch smilende supplerer med å fortelle at Public Image Ltd. er blitt nektet å opptre i London. Og grunnen?

– Jo, at Beastie Boys skapte litt opptøyer under sin konsert i Liverpool. Og da så selvfølglig pressen sitt snitt til å nevne Johnny Rotten/Sex Pistols/John Lydon/ PiL om og om igjen i sine referat. At vi befant oss i London da det hendte, spilte ingen rolle. Resultatet ble uansett at vi ble nektet å spille i London, fordi man fryktet en «mulig gjentakelse» av Beastie Boys-opptøyene på våre konserter …

«Polititerror»

Etter noen år i New York og Los Angeles, er John Lydon igjen tilbake i sin hjemby London. Om grunnen til at han i 1981 flyttet fra London sier han kort og greit: Politiet.

– Etter å ha fått hjemmet ransaket og endevendt i et kaos tre ganger i løpet av like mange måneder, skjønte jeg at jeg ikke var ønsket i England, sier Lydon og forteller videre at en av ransakelsene skyldtes mistanke om at han var i besittelse av ulovlige våpen.

– Jeg hadde ingen gardiner i leiligheten min, og for å hindre innsyn, dekket jeg over vinduet med et irsk flagg. Men slikt gjør man ikke i London. Spesielt ikke hvis man som meg er av irsk opprinnelse. Da er – ifølge politiet – et irsk flagg et klart indisium på at man er en tungt, bevæpnet «I. R.A.«-terrorist» …

– Men nå har politibesøkene opphørt?

– Ja, men det er sikkert fordi de fremdeles tror jeg er bosatt i Los Angeles, flirer Lydon og til føyer:

– Jeg hater løgner, men ingen regel uten unntak. I britisk presse lar jeg dem gjerne skrive om «mitt hjem i Los Angeles». Det passer meg godt…

Motivasjonsfaktorer

– Det skjer så utrolig mye ute i hverdagslivet, rett utenfor vinduet ditt, at det ganske enkelt er umulig å slippe opp for idéer til låter. Og hvis jeg ikke har lyst til å gå ut, gjør radioen samme nytte. Det finnes omtrent ingen musikk som er verdt å høre på i dag. Det er bare søppel alt sammen, og å høre så mye søppel er utmerket for å få ny glød og motivasjon.

-Og hva er det som gjør din musikk så mye bedre?

– Bare lytt på platene mine, i stedet for å stille så tåpelige spørsmål, ditt fjols, smiler Lydon før han avslutter:

– Det morsomme er at samtidig som mange etablerte stjerner fremdeles snakker dritt om oss, banker de på døra vår og spør om vi vil spille på deres nye LP. Slik som Paul McCartney og Mick Jagger. Begge har henvendt seg til en eller flere PiL-medlemmer, men vi har selvfølgelig svart nei. Det er altfor innlysende hvorfor de vil ha oss med. De trenger noen som kan forsyne dem med de idéene og den energien de seiv for lengst har mistet.

Av Leif Gjerstad

(intervjuet ble opprinnelig publisert i flere aviser i august 1987. Denne versjonen er hentet fra Adresseavisen)