Kammerater! Folket må ikke se at vi er fulle!

Leffe trodde de var borte, men ble overlykkelig da han fant noen gamle merker i en skuff. (Foto: Wikimedia Commons)
Leffe trodde de var borte, men ble overlykkelig da han fant noen gamle merker i en skuff. (Foto: Wikimedia Commons)

Det skjønner jeg. Selvsagt gjør jeg det. Men kan du forklare meg hvordan man kan høre at Archie Shepp er revolusjonær og David Bowie reaksjonær?

Offisielt begynte min musikkjournalistkarriere i Dagbladet i januar 1979, men jeg fusket faktisk bittelitt i faget noen år tidligere. Jeg skrev – og fikk publisert – en sak om David Bowie i ml-bevegelsens eget blad, Vår Musikk 1973. Men forslaget om en liknende sak om Roxy Music til nummeret etter ble nedstemt.

Det kunne jeg sikkert levd med, om de hadde kritisert språket i Bowie-saken og sagt det ikke holdt ønsket kvalitet (selv for en ubetalt skribent). For den var ikke godt skrevet, det har jeg selv kunnet konstatere i ettertid. Dessuten var den så svorsk at halvparten kunne vært nok, noe som kan unnskyldes med at jeg bare få år i forveien hadde kommet til Oslo fra Stockholm. Jeg var språkforvirret så det holdt!

Reaksjonær glam

Dekadent og reaksjonær stjerne. (Foto: David Bowie, albumcover)
Dekadent og reaksjonær stjerne. (Foto: David Bowie, albumcover)

Men nei, jeg fikk ikke noe negativ feedback verken på språk eller innhold. Inte faan fick jag det! Derimot ble det påpekt at glam var en kapitalistisk virkelighetsflukt og at Bowie definitivt ikke var revolusjonær. Det ble derfor øvd litt sjølkritikk over at man i det hele tatt hadde latt han få spalteplass i Vår Musikk, den progressive musikkbevegelsens talerør.

Heldigvis hadde folket (dvs redaksjonen) muligheten til å rette opp noe av fadesen ved å si nei til Roxy Music. Planene om et oppslag med dem ble kjapt øksa, med begrunnelsen at ikke bare var Roxy like glam som Bowie, i tillegg stilte arbeiderklassesønnen Bryan Ferry gjerne i dresser. Han var både dekadent og svek arbeiderklassen og fortjente alles forakt. Og selvsagt: et nei fra Vår Musikk.

Leffe som revisjonist

Klasseforræder Ferry! (Foto: albumcover)
Klasseforræder Ferry! (Foto: albumcover)

Jeg prøvde så godt jeg kunne å heve min revolusjonære stemme. Jeg påpekte at Bowie og Roxy Music var noe av det mest banebrytende og revolusjonære rocken kunne vise opp på tidlig 1970-tall. Men jeg snakket for døve ører, og der og da så nok ml-vennene mine på meg som en revisjonist, og i revolusjonær venstresjargong er det som kjent hakket verre enn å være reaksjonær.

Det endte med at jeg til slutt ble belært av en kompis og kamerat om at Archie Shepp var musikalsk revolusjonær, mens Bowie var reaksjonær. Greit nok at Shepp verbalt hadde bekjent seg til revolusjonen i motsetning til Bowie, men siden han var instrumentalist ble jeg nysgjerrig på å få vite hvordan man kunne høre på hans saksofonspill at han var revolusjonær. Dessverre fikk jeg aldri noe klart svar, så det er noe jeg har gått og gurblet på siden!

Måtte velge

Med begrunnelsen til Roxy Music-avslaget sluttet den første fasen av min musikkjournalistkarriere. Kanskje satte den også en stopper for mitt medlemskap i den revolusjonære AKP (ml)-rørsla? For selv om mine fleste ml-venner digga rock, var det i «offisielle lag» ikke helt akseptert å dyrke dekadent, imperalistisk musikk som ble styrt av monopolkapitalistiske plateselskap. Det var jo ikke i folkets interesse!

Men det er vanskelig å dyrke to så motstridende revolusjoner samtidig, og når valget måtte tas var jeg aldri i tvil om at musikken og den psykedeliske revolusjonen (du vet, den med sinnsutvidende stimuli som våpen) var viktigere enn den væpna marxist-leninistiske.

Derfor ble jeg aldri mer enn en «assosiert sympatisør» til ml-bevegelsen.

Mao-merker

Det forhindret meg selvsagt likevel ikke fra å sitte i Rød Fronts kulturutvalg i Studentersamfundet i Oslo og ikke minst å henge sammen med «orntli» revolusjonære venner. Som for eksempel på 1. mai en gang ca midt på 1970-tallet. Vi var en gjeng på 7 til 9 stykker som hadde funnet et bord lengst inn på gamle, gode Malla (eller Amalienborg jazzhus, som stedet egentlig het).

Jakkeoppslagene våre var pyntet med buttons med Mao, Marx, Lenin, den røde stjerne, FNL og alt det der, mens vi i hendene holdt et stødig grep om ølglassene. Og det er rart med det, men etter hvert som tida gikk hadde vi faktisk tømt omtrent like mange halvlitere som vi hadde buttons på jakka.

Forbilde for folket

Leffe trodde de var borte, men ble overlykkelig da han fant noen gamle merker i en skuff. (Foto: Wikimedia Commons)
Leffe trodde de var borte, men ble overlykkelig da han fant noen gamle merker i en skuff. (Foto: Wikimedia Commons)

Siden det ikke er noen grunn til å overdrive, fant vi ut at det kanskje var et signal om å komme oss ut i dagslyset igjen. Men da vi hadde reist oss opp fra stolene og fått på oss jakkene med alle merkene, kom den klare beskjeden fra gruppas leder (og vel også ml-bevegelsens «kulturminister») til den norske revolusjonens fortropp:

«Kammerater! Vi må ta av oss alle buttons. Folket må ikke se at vi er fulle».

IGod førstemaifeirings, folkens!

Av Leif Gjerstad

PS!

Kanskje vi skal feire 1. mai med å hente fram noen gamle arkivintervjuer med artister som har holdt fanen høyt? Jepp, det gjør vi!

Les også: Mikael Wiehe – I forandringens tegn (arkivintervju fra 1991)

Les også: Robert Wyatt – Mellom sauer og søvn (arkivintervju fra 1997)

Les også: Billy Bragg – Vil ha tilbake flagget! (arkivintervju fra 2002)

Les også: Martin Hagfors – Revolusjon med countrysmak (arkivintervju fra 2006)

Print Friendly, PDF & Email

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *