Katrina & The Waves: Opp av bølgedalen

 

 

(intervju opprinnelig publisert september 1991)

Katrina & The Waves hevder de har reist seg etter noen tunge år. (Foto: Tony Barrie Management)

Oslo/Cambridge: Sola skinte på Katrina & The Waves midt i 80-årene, da gruppa fikk sitt store gjennombrudd med «Walking On Sunshine». Deres energiske rock med fengende popmelodier sørget for at den amerikansk-britiske gjengen kom i vinden, men etter et par år stilnet oppstyret omkring Katrina & The Waves.

– For å si det rett ut: Vi klarte ikke å takle suksessen og lot oss presse inn i et spor som ikke passet oss. Vi inngikk kompromisser, og resultatet ble et par plater som vi helst ønsker å glemme, betror KatrinaLeskanich oss over telefon fra hjemmet sitt i Cambridge.

Men før tråden har fått tid til å kjølne, forteller hun entusiastisk at problemene nå er glemt og at bandet har gjenfunnet gløden på sin nye plate «Pet The Tiger».

 

 

– Etter å ha rotet med høyteknologi – som ikke passer dette bandet i det hele tatt – vendte vi tilbake til det enkle og jordnære på «Pet The Tiger». Vi bygget vårt eget studio og spilte inn plata i løpet av ti dager. Og vi trenger denne upretensiøse og til dels ustrukturerte rammen for å få opp dampen, spillegleden og overskuddet som kjennetegner Katrina & The Waves på sitt beste.

Et løft

At Katrina & The Waves’ nye plate «Pet The Tiger» er et klart løft i forhold til bandets forrige plate er de fleste kritikere helt enige om. Men klok av tidligere erfaringer tar ikke Katrina noe for gitt denne gang.

– Vi har fått noen skikkelige nesestyvere, men heldigvis lærer man av motgang. Jeg tar gjerne selvkritikk på at jeg lot meg blende av suksessen og sikkert ble et vanskelig menneske å samarbeide med da det sto på som verst, men nå føler jeg meg langt mer ydmyk overfor omgivelsene, sier Katrina og fortsetter:

– Det kreves ganske mye pågangsmot å reise seg etter all den motgangen vi har hatt, som i tid også sammenfalt med at jeg mistet min søster. Til tider vurderte vi å oppløse gruppa, men det føltes også galt. Vi er så nært knyttet til hverandre at vi i stedet bestemte oss for å finne tilbake til kjernen i dette bandet. Det føler vi at vi har klart med «Pet The Tiger», og derfor er vi fornøyde med denne plata, uansett hva slags kommersiell skjebne den måtte få.

Base i Cambridge 

Katrina er amerikansk, mens resten av bandet er briter. De har holdt sammen i ti år, hele tida med base i Cambridge. Og mens KatrinaLeskanich har vært bandets ansikt utad, har gitaristen Kimberley Rew gjennom alle år vært gruppas musikalske ankerfeste.

– Det er han som er låtskriveren i denne gruppa, og uten ham kunne ikke Katrina & The Waves ha fungert. Men samtidig trenger Kimberley oss til å få omdannet sine musikalske ideer til helt ferdige sanger. Vi fargelegger låtene slik at de får det uttrykket som kler dem best, hevder Katrina som ikke syns det er noe problem som jente å tolke Kimberleys tekster.

– Vi kjenner hverandre så godt. Han skjønner hva jeg kan synge og jeg hva han ønsker å formidle gjennom sine tekster. I det hele tatt er samværet med de tre Waves-guttene svært så problemfritt. Bare på turné har jeg enkelte ganger savnet andre jenter i reisefølget. Men på den annen side har det hatt sine fordeler også. Mens de andre ofte har måttet dele rom under ganske kummerlige forhold, har jeg alltid fått enerom, ler Katrina i vennlige bølger.

Forbannet

Om hun ikke ser noen grunn til å klage over kvinnens situasjon i Katrina & The Waves, er hun likevel mer kritisk når det gjelder det generelle bildet i dagens pop/rock-miljøer.

– Da jeg var liten, ble jenter i pop/rock som oftest redusert til noen nusselige syngejenter med sexy, forførende smil. Men takket være artister som Joni Mitchell, Patti Smith og Chrissie Hynde fikk kvinnelige artister utover 70-og de tidlige 80-årene langt større respekt. Nå ser det imidlertid ut som om pendelen har svingt igjen. Dagens hip hop og house-scene bruker så mye høyteknologi og sampling at båndene mellom utøveren og framføreren er revet over. Samplingen har gjort det mulig å bruke en stemme på plata, mens en helt annen og mer sexy kropp får rollen på videoen og scenen. Og det gjør meg virkelig forbannet! Det er å håne den opprinnelige og ærlige gløden i rock’n’roll, tordner Katrina og tilføyer megetsigende:

– Jeg innser at det er rom for house i vår samtid, men ikke i mitt hjem!

Av Leif Gjerstad

(intervju opprinnelig publisert i NTB september 1991)

Les også: Katrina & The Waves: Årets funn (arkivintervju fra 1985)

 

Legg igjen en kommentar