Den store MGP-bløffen

Lørdag går finalen i Eurovision Song Contest i Stockholm. Leffe kunne ikke bry seg mindre. (Foto: SVT)

Lørdag går finalen i Eurovision Song Contest i Stockholm. Leffe kunne ikke bry seg mindre. (Foto: SVT)

Du vet selvsagt hvem Marija Serifovic, Dima Bilan og Eldar & Nigar er? Ikke? Og det til tross for at de alle har vunnet den musikkonkurransen som ifølge norske journalister kan bety så mye for en karriere!

Når lørdagens finale i Melodi Grand Prix går av stabelen i Stockholm, sitter jeg på Camp Nou i Barcelona og ser Bruce Springsteen & The E. Street Band. Det er jeg ikke lei meg for. Jeg er heller ikke lei meg for at jeg reiser ned torsdag kveld, omtrent samtidig som Agnete Johnsen prøver å kvalifisere seg til lørdagens finale.

Men skal jeg være helt ærlig har jeg allerede vært lei lenge. Lei medienes overdrevne interesse for og dekning av en konkurranse som utspilte sin rolle for noen tiår siden. Lei haussing av norske artister (jada, sikkert like ille i andre land) og deres vinnersjanser. Lei norske MGP-journalisters halleluja-rop om alle dører en god plassering åpner på det internasjonale markedet.

Mye ressurser på intet

Men altså, bare så det er sagt: Jeg har ikke noe mot årets norske deltaker Agnete Johnsen eller for den saks skyld de hundretusener som benker seg foran tv-skjermen lørdag. For Johnsen håper jeg MGP (eller Eurovision Song Contest, som det offisielt heter) i Stockholm til tross for helseproblemene i forkant kan bli en morsom opplevelse og nyttig erfaring, og for alle som følger arrangmentet fra sin plass hjemme i stua er det harmløs underholdning som er lite egnet til å provosere.

Spørsmålet er bare om det berettiger at mediene, på et tidspunkt hvor de må kutte til beinet, skal bruke så store ressurser og så mye sendetid og spalteplass på et så uhyre uinteressant og trivielt arrangement som MGP?

Patriotiske musikkjournalister

Selv det kunne jeg kanskje levd godt med, hvis ikke så mange av mine kolleger hadde gått helt inn i den patriotiske sportsjournalistikkrollen, hvor de hyller sine egne og hausser opp betydningen av en god plassering.

For du vet jo det, hvordan Bobbysocks, Secret Garden og Aleksander Rybak la hele verden for sine føtter da de vant? Megastjerner over det ganske kontinent, ikke sant!

Det er i hvert fall det inntrykket norske journalister gjerne vil formidle når de skriver eller rapporterer hjem om MGP. Og det er selvsagt en så grov overdrift at det blir patetisk.

Hvor mange vinnere husker du?

For moro skyld har jeg derfor sett på de internasjonale vinnerne av MGP siden 2005 og hvordan de har gjort det i Norge. For ifølge NRK og mange andre MGP-entusiaster skal Norge være et av de landene med størst interesse for MGP. Og hvis de ikke holder oss for narr på dette punktet, vil det være rimelig å forvente at også effekten av en seier er ekstra merkbar her hjemme.

Problemet er bare at effekten knapt er målbar, straks konkurransen er over og vinnersangen har hatt sine femten minutter i rampelyset. Du kan jo teste deg selv og se hvor mange av det siste tiårets MGP-vinnere du husker! Svaret har du her: Lordi, Marija Serifovic, Dima Bilan, Aleksander Rybak, Lena Meyer-Landrut, Eldar & Nigar, Loreen, Emmelie de Forest, Conchita Wurst og Måns Zelmerlöw.

To av ti med suksess

Og hvordan har det så gått med disse vinnerne i Norge? Faktisk er det kun to (når vi holder Rybak utenfor) som virkelig har markert seg på VG-lista: tyske Lena Meyer-Landrut og svenske Loreen. Begges vinnerlåter klatret helt til topps på VG-lista og ble også liggende lenge på Top40. Loreen faktisk i hele 27 uker.

Også albumene deres gjorde det rimelig godt, med henholdsvis 6. og 7. plass som bestenotering og 13 respektive 5 uker på lista. Men: For begge gjelder at de verken før eller siden har vært i nærheten av en listeplassering. De er med andre ord blitt såkalt one-hit-wonders, med MGP som inngangsbillett.

Foruten disse har finske Lordi, danske Emmelie de Forest og svenske Måns Zelmerlöw vært en snartur innom VG-lista med sine respektive vinnerlåter, men de to første klarte bare to uker før de var ute av Top40.

Minimal effekt

Det betyr at med unntak av tyske Lena Meyer-Landrut er det kun nordiske vinnerlåter (rimelig nok, siden det alltid er nabolandene vi gir poeng til) som er kommet seg inn på VG-lista. Men også der er altså besøket helst blitt kortvarig og et sted ute i listeperiferien.

Hvis vi antar at nordmenn ikke er mer nasjonalistiske enn folk flest i andre land, kan tallene fra Norge gi en liten pekepinn på omfanget av internasjonal suksess en norsk vinnerlåt rimelig kan forvente seg. Det tyder på at vi utenfor Nordens grenser må forvente samme skjebne som Marija Serifovic, Dima Bilan, Eldar & Nigar og for den saks skyld også Conchita Wurst har fått i Norge. Det vil si ingenting.

Fort glemt

Conchita Wurst, med sin tvetydige kjønnsidentitet, sikret seg i det minste mange presseoppslag i perioden rundt sin MGP-seier for to år siden. I avisarkivet Retriever (som samler bortimot samtlige norske aviser) gir et søk på hens navn 1009 treff for 2014, noe som er vesentlig mer enn nesten samtlige vinnere det siste tiåret. Men for Wurst som for alle andre gjelder at oppslagene faller drastisk allerede året etter. Og deretter er omtrent ikke-eksisterende.

Og akkurat det kan jo være greit å huske, i en tid hvor all suksess ikke nødvendigvis kan måles i platesalg. For hvis du verken kan vise til platesalg eller bred mediedekning, hva måler du da suksessen i?

Kanskje i de lyriske hallelujaropene du får fra norske MGP-journalister?

Av Leif Gjerstad

Les også: Da Leffe måtte til Melodi Grand Prix

Les også: Naken mann med ulv i MGP