En kjærlighetserklæring til Manchester og Madchester

 

 

 

 

 

Mandag kveld viste terroren sitt ynkelige, stygge tryne igjen. Denne gang med mange unge som uskyldige ofre. De ville gå på konsert, de møtte døden. Dette er en sak til minne om ofrene. Dette er en kjærlighetserklæring til Manchester. Dette er en hyllest til musikkbyen Manchester/Madchester. Dette er om alt det terrorismen aldri vil greie å knekke.

Den gamle industribyen i den nordvestlige delen av England kom litt i skyggen av London og Liverpool, da Swinging Sixties med base i England gikk som en farsott over verden, med sitt varsel om at en ny tid med nye verdier var kommet. Men selv om fokus var mest på de to andre nevnte byene var Manchester i høyeste grad med på moroa, med Herman’s Hermits som kommersielle gullgutter og The Hollies som pålitelige leverandører av catchy pop med utsøkte melodier. I sine rekker hadde de dessuten Graham Nash, som da hippie-tida fortrengte den lettbente popen (i hvert fall hva gjelder Nash) slo seg sammen med sine amerikanske venner og kolleger David Crosby og Stephen Stills – og etterhvert også Neil Young.

Men selv om Hollies fortsatte framgangsrikt også noen år etter at Nash forlot dem, symboliserer likevel hans avskjed slutten på Manchesters første gullalder. Og samtidig med Nash forsvant også mye av optimismen som preget byen på 1960-tallet.

Les også: Graham Nash: Fotograf før gitarist (arkivintervju fra 2005)

Mellomfase med et par lyspunkter

Et bindeledd mellom 1960- og 1970-tallet var Graham Gouldman, som etter å ha forsynt blant andre Herman’s Hermits og Hollies med hits på 60-tallet startet sitt eget 10cc, som utover 1970-tallet etablerte seg som «den intelligente popens mestere». Parallelt med dem herjet også Barclay James Harvest, byens fremste bidrag til 1970-tallets progscene.

Selv om 10cc var popete fengende og Baclay James Harvest nokså myke og meditative, var første halvdel av 1970-tallet ellers nokså grimt for Manchester. Og da jeg bodde der en kort periode midt på 70-tallet hvilte depresjonen tungt over byen. Den gamle industrien knelte, arbeidsløsheten var høy og gjenspikrede vinduer i forlatte hus var et vanlig syn i byen. Og for en rockinteressert var tilbudet på klubbene (sammenliknet med London) nokså magert. Det som dominerte var i stedet northern soul som var gira mot dansegulvet og mer opptatt av å gjenoppdage gamle amerikanske 60-talls soullåter enn å få fram egne artister.

Pønk og Hacienda

De kom i stedet fra et helt annet hold, da pønken snudde opp ned på det meste vi kjente fra før. Manchester-pønken fikk et litt annet uttrykk enn sin større fetter i London, og med The Buzzcocks, Magazine (med Howard Devoto som medlem i begge) og The Fall i spissen inntok Manchester påny posisjonen som et av rockens største kreative senter.

Da 1970-tallet nærmet seg sin slutt, sydet det av energi i byen, med depprockpionerene Joy Division som det største trumfkortet. Et band som paradoksalt nok kom enda sterkere etter at JD-vokalist Ian Curtis tok sitt eget liv, og bandet regrupperte som New Order. Med en mer hissig rytme i bunn var New Order også med på å gjøre byens nye klubb Hacienda til noe av det mest hotte på denne siden av Atlanteren.

Grunnlaget for Madchester var lagt, men før det eksploderte ble sutrepaven Morrissey det store ikonet til unggutter som famlet etter eget selvbilde. Med sin utsøkte kombinasjon av glitrende popmelodier med melankolskbitter ettersmak ble The Smiths konger både i egen by og internasjonalt.

Les også: Ny orden med New Order (arkivintervju fra 1993)

Madchester

Det var likevel før ecstasy satte byen på hodet og omgjorde rockklubben Hacienda til et hedonistisk dansetempel med dop som sakrament. Stone Roses eksploderte på stjernehimmelen med «She Bangs The Drums» før de kort tid etter imploderte og overlot lederrollen til Sean Ryder og hans Happy Mondays. Som med singehilten «Kinky Afro» og albumet «Pills ‘n’ Thrills & Bellyaches» la hele verden for sine føtter, før Ryders utesvevende liv og store dopinntak ble for mye å mestre selv for en rock’n’roll-gruppe.

Les også: Fest med Happy Mondays (arkivintervju fra 1991)

Utover disse sto også The Charlatans, James og Verve sentralt i Madchester, men da Happy Mondays skled inn i tåken var det et yngre band som i stedet kom i fokus, Oasis. Når det gjaldt rølp liknet de nokså mye på Happy Mondays, men musikalsk hadde de en litt annen profil. De dyrket den gode popmelodien mer enn den hissige rytmen. Og det gjorde de så godt og med en så utsøkt arroganse at de på midten av 1990-tallet, sammen med Blur, var britpopens store gallionsfigurer.

Les også: Oasis: Villblomst i rockeørken? (arkivintervju fra 1995)

Storhetstida over

Også for Oasis førte imidlertid den ruspregete livsstilen etterhvert til mye rot. Så mens Oasis-sakene de første årene helst handlet om feider med Blur og kampen om britpoptronen, dreide overskriftene seg etterhvert mer og mer om de to brødrene Noel og Liam Gallaghers endeløse krangler med et imponerende assortement banneord.

Da britpopens æra var over og brødrekrangelen sprengte Oasis i filler, virket mye av lufta gå ut av Manchester-scenen. Inspiral Carpets og James sa også takk for seg (selv om begge kom sammen igjen eter noen år). Og selv om Verve fikk stor sukess i siste halvdel av 1990-tallet, kom nok suksessen for seint for deres egen del. Indre slitninger førte til at også de ble oppløst før det nye årtusenet.

Og etter at vi forlot 1900-tallet har det vært vanskelig å finne en Manchester-scene med røtter i rocken. Riktignok har Chemical Brothers gjort det skarpt på 00-tallet mens The 1975 skaper litt oppmerksomhet for tida. Men to navn fra hvert sitt tiår kvalifiserer ikke til begrepet bølge.

Av Leif Gjerstad

Hør spilleliste: 17 låter fra Manchester Madchester