Kollisjon mellom Waterboys og World Party

(intervju opprinnelig publisert i 1990)

Mike Scott og Kurt Wallinger

Mike Scott og Kurt Wallinger

«A Pagan Place» og «This Is The Sea» er LPene som etablerte Waterboys som toppnavn, og viste et fruktbart samarbeid mellom Waterboys-sjef Mike Scott og kollega Karl Wallinger. Men Wallinger har for lengst forlatt Waterboys for sitt eget World Party, og nylig ville skjebnen at Waterboys og World Party spilte samme kveld og samme tid, men på forskjellige steder i Oslo!

– Det kan se ut som om vi har en intern konkurranse, men tro meg: denne kollisjonen er en ren tilfeldighet!

Mike Scott retter litt på sixpencen, der vi treffer ham i garderboen i Oslo Konserthus. Han skyr som regel publisitet, og bare kort tid før konserten fikk vi den overraskende beskjeden om at han var villig til å innvilge oss audiens.

– Jeg har ikke snakket med pressen på fire år. Jeg har opplevd fantastiske ting i løpet av disse årene, men siden de ikke lar seg forklare med ord har jeg foretrukket å holde kjeft, forklarer skotten Scott som de siste årene har hatt adresse i Irland.

Påvirket av irske musikervenner har han på sine siste plater «Fisherman’s Blues» og framfor alt årets «Room To Roam» gitt seg irsk folkemusikk i vold. Likevel avviser han at irsk musikk er spesielt viktig for ham.

– Hvor inspirasjonen kommer fra er uvesentlig. Noen av sagene våre kan være irske, noen skotske og noen engelske, mens det for andre er umulig å snakke om geografisk opprinnelse. Jeg føler meg hjemme de fleste stedene, og lar musikken strømme gjennom meg.

Vennlig, men fjern

Mike Scott virker vennlig, men likevel noe fraværende under vår samtale. Tankene hans kan plutselig gjøre uventede sprang, og kanskje denne tendensen er en av grunnene til at Waterboys de siste årene har sett mange mennesker komme og gå. Med felespilleren Steve Wickham som den siste som ut av rekka har gått.

– Jeg savner ham, innrømmer Scott og fortsetter: – Men han er en mytisk mann, så kanskje kommer han tilbake? Som en følge av hans avskjed, er vi akkurat nå blitt langt mer rocka. Men om det er noe som vil vedvare eller bare blir en liten parentes i Waterboys’ liv, aner jeg ikke. Jeg holder alle muligheter åpne.

Fra Scott til Wallinger

Wickham kan for øvrig fungere som et slags bindeledd mellom Waterboys og World Party. Ved siden av å spille for Waterboys har han nemlig medvirket på begge platene til World Party, «Private Revolution» og årets glimrende «Goodbye Jumbo».

– Ved siden av Sinead O’Connor er Wickham den eneste musikeren som har vært med på begge platene, forteller Karl Wallinger, som vi rett etter møtet med Scott treffer på en restaurant på Majorstua i Oslo.

Om Scott er sjef i Waterboys, er Wallinger like stor sjef i World Party. Og den lange musikerlista på «Private Revolution» med de mange merkelige navnene er bare en bløff, innrømmer han.

Fiktivt band

– Etter at jeg forlot Waterboys i 1985 hadde jeg ikke noe band. Men siden jeg ikke ønsket å framstå som en sånn jeg-gjør-alt-i-stdio-sjøl-artist, brukte jeg fiktive navn på plata. Jeg ville at folk skulle tenke på World Party som et band. Nå som jeg har band, kan jeg godt innrømme dette, smiler han mellom matbitene.

I likhet med Mike Scott dementerer Karl Wallinger tidligere utsagn om uvennskap etter at Wallinger forlot Waterboys.

– jeg startet World Party fordi jeg hadde mange egne låter og ideer som jeg ville prøve ut, og som det ville ha vært vanskelig å få til innenfor Waterboys’ rammer, forklarer Wallinger som har sitt eget studio i London og gjentatte ganger har invitert Mike Scott dit. Foreløpig er det ikke blitt noe av, men ifølge de to kan det godt skje en eller annen dag.

Pessimistiske framtidsvyer

– Coveret på World Partys siste CD viser en elenfant utstyrt med gassmaske, og sammen med tittelen «Goodbye Jumbo» signaliserer det ikke noen særlig optimistisk syn på verdens framtid?

– Kanskje ikke, men jeg synes likevel ikke at «Goodbye Jumbo» er noen deppa plate. Coveret har et opplagt humoristisk element, og mens jeg åpner plata pessimistisk, ender den langt lysere. Jeg vil gjerne synge noe som har mening, men som samtidig kan virke oppløftende på lytteren, svarer Karl Wallinger, som var tidlig ute med å synge om miljøspørsmål.

Men selv om dette temaet har preget mange av hans tekster i mange år, og går som en rød tråd gjennom både «Private evolution» og «Goodbye Jumbo», ønsker han ikke å framstå som politisk eller moralsk misjonær.

– Ved å påvirke menneskesinnet tror jeg musikk kan forandre verden. Men det er ikke den grunnleggende hensikten med min musikk. Jeg bare skriver om det jeg opplever på kroppen eller gjennom omgivelsene og media, og de siste årene har det av naturlige grunner kretset mye rundt den truende miljøkatastrofen, forklarer Wallinger, som har en egen evne til å utstyre mange av sine alvorlige tekster med en avvæpenden humoristisk snert. Som i singelen «Put The Message In The Box», hvor gjennomgangstemaet er å spre budskapet over hele verden.

– Mens jeg skrev tekststrofen «kjør bilen rundt jorda med budskapet», så jeg for meg en frustrert fyr som satt fast i en endeløs bilkø på vei til jobben med bilradioen på. Og ut kommer denne sangen som oppfordrer ham til å kjøre rundt jorda, mens alt han kan gjøre er å sniffe eksos fra bilen foran i køen…

Av Leif Gjerstad og Ellen Foss-Sørensen

(intervju opprinnelig publisert i 1990)

Les også: Anmeldelse: Waterboys «Modern Blues»

Les også: En positiv kraft (intervju fra 1986)

Legg igjen en kommentar