Konsert: deLillos-hyllest til fortid og samtid

deLillos spilte albumene «Suser avgårde» og «Før var det morsomt med sne» på Riksscenen i Oslo onsdag. (foto: Leif Gjerstad)

deLillos spilte albumene «Suser avgårde» og «Før var det morsomt med sne» på Riksscenen i Oslo onsdag. (foto: Leif Gjerstad)

Oslo: Når deLillos på Riksscenen nå spiller seg gjennom alle sine album, byr de samtidig sine jevnaldrende på en kollektiv feiring av egen oppvekst.

Det står klart allerede når du kommer inn i det lille, intime konsertlokalet ved Schous plass i Oslo. Tvers over scenen løper en klessnor, hvor gamle instrumenter, tepper og kjoler i gammeldags nostalgisk blomsterdrakt henger. Lengst bak er det bygget en trehusvegg, hvor lyset stråler inn gjennom de gamle vinduene. Og rett foran veggen et litt skjevt, malt stakittgjerde som oser moden alder og får oss til å skru den mentale klokka tilbake til en svunnen tid.

Det er i dette rommet og innenfor denne rammen de seks middelaldrende mennene (ikke alle samtidig) tar oppstilling. De er klare for å spille to nesten 30 år gamle plater for et publikum som gjenkjenner musikken som lydsporet til sin egen oppvekst.

14 dager, 10 konserter, 240 låter

Onsdag gikk startskuddet for et av de mest ambisiøse konsertprosjektene vi har vært vitne til i Norge. I løpet av 10 konserter på 14 dager skal deLillos spille seg gjennom hele sin 30-årige platekarriere med 240 låter. Hver kveld står to album på repertoaret, unntatt de to kveldene et dobbeltalbum skal framføres, og siden alt skjer i kronologisk rekkefølge sto LPene «Suser avgårde» og «Før var det morsomt med sne» på programmets første dag.

Spesielt den første av disse regnes som noe av det ypperste norsk pop/rock har frambragt, og låtene har fått en ikonisk betydning langt utover sangenes egenart. De er blitt stående som et tidsbilde av Norge på 1980-tallet, med den litt uskyldige og naive holdningen til de store samfunnsendringene olje-Norge gjennomlevde. «Tøff i pysjamas», «Min beibi dro avsted», «Suser avgårde alle mann» og de andre deLillos-låtene fungerte som knagger vi kunne tidsfeste vår egen oppvekst til.

Derfor ble også konserten onsdag så mye mer enn en alminnelig konsert. Det ble en musikalsk tidsmarkering og kulturhistorisk begivenhet med deLillos som seremonimestere.

Fin balanse

Det nostalgiske sløret må nødvendigvis hvile over en fering av 30 år gamle minner, men deLillos har gjort en god jobb når hensynet til det «opprinnelig autentiske» skal balanseres opp mot den «optimale opplevelsen».

De var tro mot intensjonene i låtene, men historisk ukorrekte ved at gitarist Lars Lundevall og trommis Øystein Paasche fikk være med allerede den første kvelden. De avvek ikke så mye fra de opprinnelige arrangementene, men biffet opp lyden og tillot seg langt mer ekspansive gitarpartier enn 80-tallsutgaven av bandet (uten Lundevall) hadde mulighet til den gangen. Og selvagt både spiller og låter dagens erfarne musikere bedre enn de kvisete førstereisguttene gjorde.

Sjarmerende småfeil

Samtidig som sounden var langt mer fyldig og spillet tettere enn det undertegende kan huske fra deLillos-konserter for 30 år siden, klarte de likevel å skape en avslappet og sjarmerende stemning som knyttet bånd mellom scene og sal.

I en slik kollektiv setting spilte det ikke en gang noen rolle at Lars Lillo-Stenberg ved to (eller var det tre?) anledninger måtte ta omstart etter å ha glemt tekst eller kommet feil ut av startblokken. Like lite som all gitarstemminga under «Suser avgårde» gikk utover stemningen, eller for den saks skyld at vi skulle ha blitt forstyrret av den lille uroen som oppsto hver gang trommisene Rune Lindstrøm, Øystein Jevanord eller Øystein Paasche byttet plass. Slike små skjønnhetsfeil bidrar bare til å menneskeliggjøre det historiske og gi tilskuerne en følelse av tilstedeværelse.

Verdifull utholdenhetsprøve

Men midt oppi all gleden vi måtte oppleve etter den første kvelden, må det være lov å undre hvordan bandet vil føle seg etter disse fjorten dagene? For konsertserien representerer en kraftutfoldelse av de sjeldne. Tre timer sto de på scenen onsdag (vi fikk selvsagt også debutsingelen før de to første albumene), og noe tilsvarende må de også påregne de øvrige ni kveldene. Men mens de på en vanlig turné kan spille nesten det samme fra kveld til kveld, skiller hver konsert seg her helt fra de andre. Noe som også innebærer at de hver dag på dagtid må møte for å gjennomgå og finpusse detaljene for akkurat den kvelden.

Jeg tipper de vil føle seg ganske møre, når sceneteppet går ned for den tiende konserten søndag 15. november. Men jeg tror også at de etter å ha fått trukket pusten vil se tilbake på konsertserien med både glede og stolthet. Det er jo ikke ofte vi slik kan få delta i en kollektiv feiring av en fortid som går opp i sin samtid.

De andre konsertene

Det gjenstår ni konserter i deLillos-gjennomgangen av egne album. De spilles som følger:

Torsdag 5. november: «Hjernen er alene»

Fredag 6. november: «Svett smil» + «Varme mennesker»

Lørdag 7. november: «Neste sommer» + «Stakkars»

Søndag 8. november: «Sent og tidlig»

Onsdag 11. november: «Kast alle papirene» + «Midt i begynnelsen»

Torsdag 12. november: EPer og bonusspor

Fredag 13. november: «Suser videre» + «Huskeglemme»

Lørdag 14. november: «Trist å være glad» + «Vi er på vei vi kanke snu»

Søndag 15. november: «Rett og slett livet» + singler

Av Leif Gjerstad

 

Les også: deLillos spiller seg gjennom hele katalogen

Les også: deLillos suser avgårde (arkivintervju fra 1986)

Legg igjen en kommentar