Konserter jeg minnes, del 1

Kan du sette opp de ti beste konsertene du har vært med på?, spurte en kompis. Det kan jeg selvsagt ikke. Derimot er det alltid noen konserter du husker også helt uavhengig av hvor gode de var. I farten kom jeg straks på fjorten som var naturlig å ta med. Her er de første sju.

Juni 1, 1974Kevin Ayers/John Cale/Brian Eno/Nico – June 1, 1974 (Rainbow, London)

Når du har vært blodfan av Velvet Underground og Roxy Music, digget Soft Machine og i tillegg trykket solokarrierene til Eno, Cale og Ayers til brystet, så var jo dette en begivenhet jeg bare måtte på. At Robert Wyatt og det “nye stjerneskuddet” Mike Oldfield også var med, gjorde det ikke mindre stas. Men det som virkelig gjorde det til en minnerik konsert var at den ble tatt opp og gitt ut som plate! Det ante jeg ingenting om da jeg gikk på konserten, men gjett om jeg kjøpte “June 1, 1974” straks den kom! Og tror faktisk jeg har den fortsatt, et sted.

 

 

Lou Reed-1974Lou Reed, 1974 (Rainbow, London)

Bare en uke etter at jeg hadde sett Ayers/Cale/Eno/Nico, var jeg på tilbake på Rainbow for å se min store helt Lou Reed. Min første konsert med sortkledde Louie. Han rocket rått og jeg digget selvsagt rått. Men minnet som virkelig har brent seg fast er hvordan han under “Heroin” surret mikrofonledningen rundt overarmen og simulerte en junkie som setter et skudd. Mens han gjør det, kaster fansen noe opp på scenen. Og siden det var Reed-fans handlet det ikke om uskyldige bamser som ble kastet, men ordentlige engangssprøyter!

 

 

Roxy Music-1976

Roxy Music, 1976 (Chateau Neuf, Oslo)

Første gang Roxy Music kom til Oslo, og første gang jeg så dem. På den tida var jeg “fast inventar” på Chateau Neuf-konserter, snek meg inn bakveien ved hjelp av venner som jobbet der. Men akkurat denne dagen hadde jeg kjøpt billett – god sådan, dessuten – for å være hundre prosent sikker på at jeg fikk se absolutt hele konserten. Og det fikk jeg, og fortsatt er det et av de største konsertminnene jeg har. Men også fordi en av vennene (som vanligvis slapp meg inn) da konserten var slutt ba meg hjelpe til å rydde (det var prisen for å snike inn gratis). Men jeg var fortsatt så i skyene at en slik triviell sysle var helt uaktuell. Jeg tok derfor fram billetten, viftet stolt med den og sa “Ikke i dag. Har kjøpt billett!”.

 

 

(Foto: All Music)

(Foto: All Music)

Leonard Cohen, 1976 (Chateau Neuf, Oslo)

Jeg hadde likt Cohen veldig godt, men var nok inne i en fase hvor jeg var litt lei ham. Og konserten syns jeg var direkte kjedelig. Helt til den måtte avbrytes fordi noen høyre-ekstreme hadde ringt inn en bombetrussel (dette var forsommeren 1976, Rød Front hadde makta i Studentersamfundet og bombetruslene fra høyresida var like regelmessige som de heldigvis var falske).

Noen var skuffa, jeg var likeglad. Men så gikk ryktet om at Cohen med band hadde tatt oppstilling på jordet bak Chateau Neuf og spilte akustisk, løssluppent og med mulighet for å ønske seg låter. Det ble en helt annen stemning og følelse enn inne i konsertsalen. En magisk “leirbål”-konsert jeg alltid vil huske!

 

 

 

(Foto: Island Records)

(Foto: Island Records)

Bob Marley, 1980 (Drammenshallen, Oslo)

Egentlig hører ikke konserten hjemme her, siden det ikke er mer å si enn at det er en av de aller, aller beste jeg har sett noensinne. Tar den med likevel, fordi jeg tidligere samme dag intervjuet Bob Marley, og det var stort! Og fordi jeg to år tidligere satt i bil mellom København og Oslo, på vei hjem fra ferie, og skjønte jeg kom for seint til Norge for å rekke Bob Marley i Horten. Det smertet – og derfor varmet konserten to år etter ekstra.

 

 

 

 

 

 

U2, 1980 (Leixlip Castle, Dublin) eller 1985 (Drammenshallen, Oslo)

(Foto: Island Records)

(Foto: Island Records)

Må ha med U2, men usikker på hvilken av disse to konsertene jeg velger. Tar begge? Den i 1980 var på festival, med Police som headliner og U2 langt nede på plakaten. Jeg ble veldig begeistret for de unge irene, fortalte det og spurte om bandet til en fyr jeg tilfeldig traff backstage rett etter. Denne fyren viste seg å være manager Paul McGuiness, han ble fyr og flamme og ville at jeg skulle treffe bandet. Jeg prøver å vri meg unna, men mine protester nyttet ikke og like etter står jeg der med Bono & Co foran meg og U2s debutsingel i hånd. Og Bono (bare 20 den gangen) er like fyr og flamme over at en utenlandsk journalist, helt fra Norge! vil snakke med dem.

De neste årene traff jeg U2 så pass mange ganger at det ble til et slags vennskap, men da de spilte i Drammenshallen 1985, var de så store at tour-manageren (som jeg ikke kjente) sa nei da jeg ville treffe dem. Da jeg etter konserten står og snakker med plateselskapssjef Terje Engen, kommer Bono tilfeldig forbi, ser meg og sier “Hi, I didn’t see you earlier today?” Jeg forteller hvorfor, og han sier et “fuckin bullshit” og trekker meg inn i garderoben og derfra inn på turnébussen, slik at vi kan få snakke på vei tilbake til Oslo. Og konserten? Jævlig bra!

Les også: U2 – Politikk uten paroler (arkivintervju fra 1985)

 

(Foto: CBS Records)

(Foto: CBS Records)

Bruce Springsteen, 1981 (Drammenshallen, Oslo)

Har opp gjennom årene sett Springsteen mellom 40-50 ganger, men dette var den aller første. Og selvsagt himmelsk god. Likevel husker jeg den omtrent vel så godt på grunn av en Springsteen-konsert jeg ikke fikk med meg, i Stockholm november 1975.

Jeg var helfrelst Springsteen-fan, og jublet da beskjeden om Stockholm-konserten kom. Helt til jeg så datoen… Kvelden før jeg skulle ha en viktig eksamen på Universitetet i Oslo. Umulig å få med seg både konsert og eksamen. Jeg måtte velge… og valgte eksamen. Tok ikke mange dagene før jeg angret på fornufts-avgjørelsen og gjorde alt jeg kunne for å sikre meg en billett likevel. Men for seint. Alt utsolgt. Jeg fikk min eksamen, men måtte vente seks år på min neste Springsteen-sjanse. Burde vært omvendt 🙂

 Av Leif Gjerstad

 Les også: Konserter jeg minnes, del 2

Legg igjen en kommentar