Kråker og satellitter

(intervju opprinnelig publisert oktober 1996)

Counting Crows solgte millioner v debutalbumet. Nå er de klar med oppfølgeren. (Foto: All Music)

Counting Crows solgte millioner v debutalbumet. Nå er de klar med oppfølgeren. (Foto: All Music)

Stockholm: Counting Crows fikk luft under vingene med debutalbumet «August And Every After». Nå sikter de seg inn mot enda høyere sfærer, med oppfølgeren «Recovering The Satellites».

– Album er som fotografier, frosne bilder som speiler et bestemt tidspunkt. Vi er ikke så kalkulerte at vi på forhånd bestemmer oss for hva vi vil fokusere på. Vi lar i stedet omgivelsene og øyeblikket stake ut kursen, sier Counting Crows’ sjef Adam Duritz og bandgitarist Dan Vickrey når NTB treffer dem i Stockholm. Der befinner de seg som snarest på den sedvanlige promoveringsturen for å skape litt blest om bandets nye album.

Høye forventninger

Og forventingene til det amerikanske bandets andre album er høye. Debutalbumet som ble produsert av T-Bone Burnett var ikke bare en kommersiell suksess, med rundt fem millioner solgte i hjemlandet. Mange kritikere trykket også bandet til sitt bryst, og i forsøkene på å beskrive Crows’ musikk ble The Band, R.E.M. og Van Morrison gjerne brukt som referanser.

– Det ble litt for mye av det gode. Alle grupper ønsker oppmerksomhet og suksess, men jeg var ikke godt nok forberedt på alt hysteriet som følger med millionsalg. Du aner ikke hva anonymitetens skjold betyr, før du plutselig mister beskyttelsen. Jeg fikk trøbbel, vedgår 32-årige Duritz. Han oppgir også dette som en vesentlig grunn til at han siden sist har flyttet fra San Francisco til Los Angeles.

– Litt for mange visste hvor jeg bodde i Frisco. Det er lettere å gjemme seg bort i L.A.

Huslig atmosfære

Ifølge Vickrey fikk stjernefobien til Duritz likevel ingen konsekvenser for arbeidet med «Recovering The Satellites». De skjermet seg effektivt mot presset utenfra da de leide seg inn i et hus i Hollywood, der David Niven i sin tid bodde. Og der de seks kråkene – sammen med produsent Gil Norton – i løpet av noen måneder sist vinter spilte inn de 14 sangene som nå kan høres på bandets nye plate.

– Det er samme opplegg som vi brukte på debutalbumet, selv om det ikke er det samme huset, forteller de to kråkene før Vickrey utdyper:

– Et platestudio er ikke egnet for kreativitet. Det er et sted du oppsøker bare for å spille inn musikk. Da er et vanlig hus hvor du rigger opp et studio i stua definitivt å foretrekke. Det skaper en helt annen atmosfære, og etter å ha levd tett sammen der i flere måneder, så er det ganske naturlig at det preger plata. Du kan høre husets sjel på plata.

Amerikansk ensomhet

Det vi i hvert fall kan høre på «Recovering The Satellites» er amerikansk urrock i ulike stemningsvarianter. Og ikke minst Durvitz’ tekster som i stor grad kretser rundt ensomhet og fremmedgjøring.

– Første halvdelen av plata handler mye om isolasjon, frykt og hvordan man skal takle dette. Tekstene er kanskje litt nihilistiske, og at de er blitt slik, har sikkert noe med mine egne mørke tanker og tilpasningsvansker etter gjennombruddet å gjøre, sier Duritz – mens Vickrey prøver å glatte over «rockeangst»-syndromet noe.

– Etter å ha turnert 16 måneder og knapt hatt tid til å treffe venner, familie og kjærester, føler du deg ensom og savner et normalt sosialt liv. Siden dette er noe nytt i våre liv, og siden Adam skriver så personlige tekster, er det ikke så rart at det også preger sangene. Men selv om det er mye tristesse på plata, er det også håp å spore.

Av Leif Gjerstad

(intervju opprinnelig publisert i NTB oktober 1996)

Legg igjen en kommentar