Kultstjernen som ikke vil bli stjerne

(intervju opprinnelig publisert 1981)

Kevin Coyne-intervju i Dagbladet, desember 1981. (Faksimile)

Kevin Coyne spilte inn sin første plate allerede i 1968, og debuterte som soloartist i 1972. Og fra og med dobbel-LPen året etter, «Marjory Razorblade» har han vært den rene prototypen på en kultstjerne. Med mange tilhengere som følger ham i tykt og tynt, men stort sett et ukjent navn for enda flere.

— Men jeg tror nok andre er langt mer opptatt av min «skjebne» enn jeg seiv er. For skal jeg være ærlig, så har jeg aldri kunnet forestille med selv som rockstjerne. Jeg har altfor mange motforestillinger til rockbransjen for å ønske en slik rolle. Ikke ville jeg passe heller, tror jeg.

Musikk som dagbok

Dette sa Kevin Coyne noen timer før hans aller første konsert i Norge nylig. Den nå 37 år gamle Kevin likner da verken i utseende eller oppførsel særlig mye på det man normalt forbinder med en rockstjerne. Med en godt utviklet ølmage, nikotingule fingre, litt bustete hår og skjegg samt enkle, slitte klær, virker han mer som en representant for den godlynte typen man finner på engelske puber.

Hva tror han så selv er år saken til at han har et så godt grep på noen. men blir ignorert av massene?

— Det jeg gjør er ofte for komplekst for mange. Mine plater er som åpne dagbøker uten plass for dagdrømmer eller illusjoner. Jeg vil helst se virkeligheten slik den er, og det er det mange som ikke liker, sier Kevin og fortsetter:

– Dessverre. For slik verden er i dag, tror jeg vårt eneste håp er at vi tør å se sannheten i øynene. At gamle roller og verdier slik vi har kjent dem, nå er nærmest overflødige og i ferd med å brytes ned. Alle sier de leter etter sannheten, men de aller fleste leter på feil sted. Jeg har eksempelvis svært liten tro på at de som leter etter sannheten i himmelen vil finne den. I en depressiv periode gjorde jeg selv et lite forsøk på det. Men virkeligheten rundt meg var alt for intens for at jeg skulle klare å tro på et liv etter døden.

Skriver og maler

Kevin Coyne trives best som antistjerne. (Foto: Wikiemdia Commons)

Ellers er livet for Kevin Coyne langt mer enn musikk. Under hele sin karriere har han dyrket andre interesser som skriving, kunstmaling og ikke minst film. Han har blant annet laget en film om ensomme menneskers levevilkår i London («The Institution»), og han har også planer om å lage en film om Nord-Irland. I det hele tatt kan hans sosiale engasjement merkes i det meste han gjør og sier.

— Jeg jobbet som sosialarbeider før kunstnerkarriéren, og det er også det eneste jeg kan tenke meg å gjøre hvis jeg i dag skulle bytte jobb, forklarer Kevin men tilføyer at han imidlertid ikke har noen øyeblikkelige planer om det.

Når det gjelder hans kunstneriske aktiviteter betrakter han alle som viktige, men musikken som den kanskje aller viktigste.

— Det er en umiddelbar kunstform som dessuten er virkelighetsnær. Og det virkelighetsnære og spontane må jeg ha hvis det skal føles ekte. Dessuten kan jeg jo ikke stikke under en stol med at økonomisk sett er musikken klart viktigst. Og både jeg, min kone og våre to barn trenger de pengene musikken kaster av seg, sier Kevin Coyne — som for øvrig er plateaktuell i disse I dager med sitt nye album «Pointing the Finger».

Av Leif Gjerstad

(intervju opprinnelig publisert i Dagbladet desember 1981)