Lars Saabye Christensen utforsker byens spor (lang versjon)

(Intervjuet ble første gang publisert i Bok og Samfunn, desember 2017)

Da Lars Saabye fant noen gamle Røde Kors-protokoller ville han fylle ut livene mellom møtene. Resultatet er blitt «Byens spor» (Foto: Helene Jelsø Spanthus)

Oslo: Da Lars Saabye Christensen ryddet opp etter sin avdøde mor fant han gamle Røde Kors-protokoller. Det la grunnlaget for «Byens spor», første bind i en ny romantrilogi av den populære forfatteren.

– Protokollene fra møtene i Fagerborg-avdelingen av Røde Kors fascinerte meg dypt. De var tørre, og vitnet om lokal godhet i et universelt perspektiv. Jeg ville skrive inn det livet som eksisterte mellom møtene, forklarer Lars Saabye Christensen om sin nye roman som fikk svært positive anmeldelser da den kom i oktober. Den  ble da også nominert til Bokhandlerprisen og er nominert til P2-lytternes romanpris (som deles ut på nyåret), samtidig som også leserne har trykket den til sitt bryst. I hele høst har den ligget på den norske bestselgerlista og er nå trykket i et opplag på 53.000.   «Byens spor» er i tillegg allerede solgt til fire land, og rett før jul ble også det engelskspråklige markedet bekreftet,

– Alt det der setter jeg stor pris på! Det ville jo vært litt rart og trist om man ikke brydde seg noe om hva andre mente, etter å ha investert så mye energi og tid i ei bok. Og faktisk tror jeg kanskje anmeldelser betyr enda mer nå i dag enn da jeg var yngre. For selv med 40 års rutine blir det ikke enklere å skrive en ny roman. Man står jo hele tida i fare for å gjenta seg selv, så det gjelder å skjerpe seg. Riktignok trenger du ikke å komme med så veldig mye nytt hver gang, men litt må det være. Ellers har det jo liten hensikt å skrive en ny bok, hevder den 63-årige forfatteren.

Gamle trakter

I første bind av «Byens spor» tar han oss uansett med til gamle trakter, hjem til familien Kristoffersen i Kirkeveien 127 i Oslo. Det er samme leilighet hvor han for en del år tilbake lot Barnum i «Halvbroren» holde til, og det er en leilighet han kjenner fra barnsbein. Det er leiligheten hvor hans besteforeldre bodde og hans mor vokste opp.

– Jeg er ikke så glad i å måtte drive mye research, og ved å velge denne leiligheten i dette området har jeg gjort det litt lettere for meg selv. Dette er et strøk med et språk jeg kan og trives med, og det er viktig at leserne føler at de kan stole på forfatteren, kommenterer Saabye Christensen. Med et smil innrømmer han samtidig at han selvsagt har måttet gjøre noe research også til denne boka. Blant annet ved å kikke på gamle postkort.

– Men det er en lystbetont oppgave! Jeg sparer på slike, og det er den eneste hobbyen jeg har. Postkortene gir meg mange tidsriktige bilder og detaljer fra byen slik den en gang var.

Er fortid nostalgi?

Nettopp det å fange tidskolorittet og fargelegge stemninger og språk er noe mange trekker fram som en av Lars Saabye Christensens aller største styrker. Det bor både vemod og mørke i hans tekst, ifølge mange med et klart nostalgisk tilsnitt. Akkurat den siste merkelappen er han ikke like begeistret for å ha hengende på seg.

– Bare fordi man skriver om nær historie blir man fort kalt nostalgisk. At jeg skriver om etterkrigsårene betyr likevel ikke at jeg lengter tilbake dit, fastslår Lars Saabye Christensen som likevel er havnet i fokus i en «alt var bedre før»-debatt.

– Det var mye som var galt med den tida jeg skriver om i «Byens spor», men jeg står ved at vi også har tapt mye. For mens rettigheter for minoriteter og økonomiske forhold er blitt mye bedre, er jeg redd for at den tilliten et samfunn trenger som grunnpilar er i ferd med å slå sprekker. Se bare hvordan terrortrusselen forandrer våre omgivelser fysisk. Det er vanskelig å se for seg at alle betongklosser i gågater og annet som skal vanskeliggjøre terroraksjoner en dag blir fjernet. De er kommet for å bli, og jeg skjønner at de må være der. Men det er trist, sier den 63-årige Oslo-mannen.

Han setter også et lite spørsmålstegn ved dagens påståtte toleranse, og mener den kanskje bare strekker seg til et visst punkt.

– Vi skryter av dagens toleranse, samtidig som vi har mer mobbing og flere nervevrak enn noensinne. Det er noe som skurrer der.

Far, mor og sønn

Handlinga i «Byens spor» utfolder seg i perioden 1947-1951, med utgangspunkt i livet til familien Kristoffersen. Der Jesper både rekker skolestart og får en lillesøster, hans far reklamemannen Ewald jobber med en utstilling til Oslos 900-årsjubileum og hans mor Maj steller hjemme og tar på seg vervet som kasserer i den lokale avdelingen av Røde Kors.

Som så mange av Saabye Christensens gutteskikkelser er også Jesper litt spesiell. Autistisk vil noen si, følsom nøyer forfatteren seg å beskrive ham som.

– Verden går lett innpå ham, noe som både er en styrke og svakhet. Jesper er en gutt etter mitt hjerte, bekrefter forfatteren som i boka skildrer det han beskriver som «et ganske vanlig forhold mellom far og sønn».

– En alminnelig far var den gangen relativt fjern. Ikke så mye på grunn av mangel på kjærlighet som fordi rollefordelingen var slik den var, presiserer Saabye Christensen som i «Byens spor» lar Jesper knytte seg mer til kvinneskikkelsene. Til dem som beskytter barna.

Kjærlighetserklæring

– Noen anmeldere har beskrevet «Byens spor» som en kjærlighetserklæring til etterkrigstidas kvinner?

– Ja, det er en mulig måte å se boka på. Den har jo et sterkt kvinneperspektiv, som ofte er blitt liggende i skyggen for andre historier. Datidas kvinnerolle var som den trofaste som skulle passe hus, hjem og barn. Det var en litt underlig, skjult tilværelse som var veldig grunnleggende og viktig i datidas samfunn, svarer Lars Saabye Christensen som lar boka starte samme år som Røde Kors-protokollene som inspirerte til romantrilogien.

Protokoller han mener har fungert både som «en dør inn» og som «en begrensning» til stoffet.

– Noen navn er forandret, men ellers er protokollene veldig sannferdige, akkurat slik jeg fant dem. Men utover det er alt i boka ren fiksjon, framholder Oslo-mannen som i et tidligere intervju har uttalt at han ikke kan tenke seg å skrive noe sårende om postmannen eller sin nærmeste familie.

– Jeg trekker mine etiske grenser der jeg føler det er riktig. Å skrive fiksjon er mitt fag, og jeg bør kunne uttrykke det jeg vil uten å skade andre, sier Saabye Christensen. Han ønsker likevel ikke å ha noe bastant syn i debatten rundt virkelighetslitteratur, og han karakteriserer debatten som «vanskelig og nokså unyansert».

– Alle forfattere lener seg mot en virkelighet, og all fiksjon er forankret i denne virkeligheten. Det nytter ikke å operere med en slags vær varsom-plakat for fiksjon, men det som bekymrer meg er at virkelighetsdebatten kan ha forandret synet på romanen. Det er blitt innskrenket, begrenset og privatisert, ved at alle leter etter selvbiografiske trekk i det som skrives. Og det er uheldig for litteraturen.

Kreftdiagnose

Apropos virkelighet, uten å røpe for mye av handlingen kan vi vel røpe at faren i huset, Ewald, nokså tidlig i boka får en kreftdiagnose. Det har også forfatteren fått, og han har tidligere i år vært igjennom en cellegiftbehandling.

– Men kreft-kapitlet skrev jeg før jeg fikk min egen diagnose. Det interessante er derfor at Ewalds reaksjon ikke var helt ulik min egen. At noe som er så dramatisk også kan virke så frigjørende. Det er et stort paradoks, sier Lars Saabye Christensen som ikke ønsker å dvele så mye ved sykdommen, annet enn at «det virker som alt skal gå bra».

– Men det påvirker tidsaspektet. Alle som har passert 60 kjenner på det at horisonten rykker stadig nærmere, samtidig som tida bare går fortere og fortere. Med en diagnose i tillegg, blir det enda mer tydelig og man prøver å velge enda mer rasjonelt. Uten at det nødvendigvis alltid er like lett.

Opptatt av tid

Folk som har lest mye Saabye Christensen har nok også registrert at han gjennom hele sitt forfatterskap har vært mer enn middels opptatt av tid. Ikke minst ved å bruke ulike metaforer for å beskrive tidens gang.

– Helt siden jeg var guttunge har jeg vært opptatt av tid. Og jeg kan til og med tidfeste når tiden traff meg. På vei til skolen, på Drammensveien, gikk jeg hver dag forbi en urmaker med mange klokker utstilt i vinduet. En dag oppdaget jeg at alle viste ulikt klokkeslett. Det gjorde meg urolig, at selv hos urmakeren viste klokkene feil tid. Og det er blitt hengende ved meg siden den gang, på godt og vondt, sier Saabye Christensen. Tida er dessuten en merkelig faktor for en forfatter, framholder han.

– Du bruker jo gjerne så pass lang tid på en roman at du er en annen person når du setter punktum enn når du fester den første linja til papir.

Ser boka

Det siste punktum er for øvrig mer krevende enn den første linja, skal vi tro ham. Noe han forklarer med at «på siste side ligger vekten av alt det andre foran og presser på».

– Dessuten befinner du deg alltid et helt annet sted i utgangspunktet enn på oppløpssiden. I den første arbeidsfasen med en bok bruker jeg gjerne mye tid på å tenke ut personer. Jeg gir dem den bakgrunnen de må ha og plasserer dem i det miljøet de hører hjemme. Det må være på plass før jeg kan bygge resten av universet sten for sten, men så kommer du til et punkt hvor handlingen nærmest er selvdrevet. Den blir gjerne til underveis, forklarer Saabye Christensen som røper at han hver gang han skal skrive en bok prøver å lukke øynene og «se boka».

– Bildene man ser er idealene du aldri helt klarer å oppfylle, men som du i hvert fall kan prøve å nærme deg.

Av alle bøkene han har produsert, trekker han fram «Beatles» som den aller morsomste å skrive.

– Det lå ingen forventninger av noe slag og presset på, verken fra meg selv eller andre. Hele skriveprosessen føltes derfor bare som en stor opplevelse av frihet. Det var bare moro, hele veien.

Krevde plass

Da han så «Byens spor» i sitt indre, skjønte han også at den ville kreve plass. Men etter 800 sider lange «Magnet» for bare to år siden, ønsket han ikke nok en murstein. Han landet derfor kjapt på en trilogi.

– Jeg så at stoffet greit lar seg dele opp i tre, og at det gir meg mer armplass enn om alt skulle komme i ett bind, kommenterer forfatteren.

Han bekrefter samtidig at man godt kan lese bare bok 1 og ha stort utbytte av det, men at det blir verre den andre veien, å lese bind to eller tre uten å ha lest de foregående. Og de som leser alle tre får en handlingsmessig reise gjennom etterkrigsnorge fram til midten av 1970-tallet.

– Vi følger karakterene fra «Byens spor» rundt tre tiår fram i tid. Alle får sine historier og skjebner fortalt, med Jesper og hans tunghørte venn Jostein som nøkkelpersoner i bind 2, røper Saabye Christensen og følger opp med å fortelle at en gammel kjenning dukker opp i sistebind: Kim Karlsen fra «Beatles».

– Veiene til Jesper og Jostein vil krysse Kims. Han får bare en nokså perifer rolle, men vi får likevel vite en del mer om hva som skjedde med ham etter «Beatles», forteller forfatteren som opplever det å nesten være ferdig med bind tre allerede nå som førstebindet utgis er en helt ny situasjon.

– Før har jeg nesten alltid hatt nye planer når et prosjekt er ferdig. Men nå er det litt sånn «hva i all verden skal jeg gjøre nå?» ler Lars Saabye Christensen og gir nesten selv svaret. Han har lyst til å skrive mer for teater, samtidig som lyrikk- og musikkprosjektet med Buicken ruller videre fram gjennom Norge. Med en CD og bok som to framtidige muligheter.

Av Leif Gjerstad

(Intervjuet ble første gang publisert i Bok og Samfunn, desember 2017)

Legg igjen en kommentar