Led Zeppelin: Flyr høyt

Led_Zeppelin_-_Physical_Graffiti“Physical Graffiti” er Led Zeppelin-plata som nesten aldri ble av. 40 år etter regnes den som bandets største klassiker, og nå er den kommet som deluxe-boks.

– Jeg gidder ikke mer. Jeg er luta lei turnéer, flyplasser, hotellrom og for lite søvn. Jeg vil noe annet og mer med livet mitt, fortalte Led Zeppelin-bassist John Paul Jones bandets manager Peter Grant i oktober 1973.

Fire år og fem LPer etter platedebuten satt Led Zeppelin trygt på tronen som hardrockens konger. De toppet salgslistene på begge sider av Atlanteren og var, ved siden av Rolling Stones, verdens største liveband. De var også kjent som ville rock’n’roll-hedonister, med ustyrlige John Bonham som den legendariske verstingen.

Men høsten 1973 satt de i det staselige herrskapshuset Headley Grange på landsbygda i England og var rådville. Ute på gårdsplassen sto et mobilt studio parkert, og teknikeren Ron Nevison var leid inn for å feste musikken på tape.

Ute – eller bare syk?

Meningen var at de skulle øve inn låter til sitt nye (og bandets sjette) album, men like etter at de kom sammen hadde John Paul Jones forlatt dem. Uten å si noe eller krangle med noen, hadde han kjørt hjem til Peter Grant og fortalt om sin beslutning. Han ville forlate Led Zeppelin.

Grant prøvde å overtale Jones til å bli og tenke over sin avgjørelse, men for resten av bandet ble situasjonen forvirrende. Var Jones bare syk eller var han ute? Og hva gjør vi nå? Svaret ble at de harvet over noen gamle klassikere uten egentlig å komme i gang, slik at Nevison ble lei og fortalte at han ikke gadd mer. Der og da var lufta i ferd med å gå ut av hele Zeppelin-ballongen.

Nøt friheten

Kanskje var det jula som reddet bandet, for da helgedagene var vel overstått fortalte John Paul Jones akkurat det Grant og de andre hadde håpet på. Han ville bli med videre likevel, og var klar til å gå i studio.

Da bandet kom til Headley Grange igjen, hadde Jimmy Page med noen løse riff han hadde lekt seg med, mens Robert Plant hadde med seg noen visstnok like løse tekstskisser. Mer hadde de ikke, men klare var de.

– På den tida hadde vi det fantastiske privilegiet at vi fikk lov til å prøve oss på hva vi ønsket og vi kunne gjøre hva vi ville, uansett. Det var det som gjorde Led Zeppelin til noe spesielt, og det var det som skiller bandet fra de du finner i dag, kommenterte Jimmy Page i et intervju med det britiske bladet Mojo i 1997.

Ifølge Page var det eneste sikre at den nye plata måtte bli veldig forskjellig fra forgjengeren, “Houses of the Holy”. Det var alle fire enige om.

For mange gode låter

Og med det som utgangspunkt skrev, øvde og spilte de inn åtte nye låter på Headley Grange vinteren 1974. I et kreativt kaos som også innebar at de, ruset på kokain, vekket tekniker Nevison midt på natta fordi de hadde noen “briljante ideer” de gjerne ville teste ut.

Mange av ideene mistet mye av det briljante når de møtte dagens lys, men den kreative energien var uansett stor nok til at de fikk mikset ferdig plata på vårparten slik at “Physical Graffiti” kunne vært ute allerede sommeren 1974.

Problemet var bare at de åtte låtene var for lange for å få plass på ei plate, og bandet likte alle åtte så godt at de ikke orket tanken på å ofre noen av dem. Løsningen ble å plusse på med noen låter til, slik at det ble et dobbeltalbum.

Heller enn å skrive nye låter, bestemte bandet seg for å bruke materiale de tidligere hadde spilt inn, men aldri fått brukt. Men selv om det gjorde prosessen enklere og raskere, var mange av de seks ekstra låtene så pass uferdige at de måtte en ny runde innom studio før de kunne komplettere de andre åtte som lå klare.

Dermed ble “Physical Graffiti” enda litt forsinket, og den endelige miksinga fant sted først i oktober 1974. Ganske nøyaktig ett år etter at innspillingen egentlig skulle ha startet.

Seks jubileumsutgaver

Da plata endelig ble sluppet, 24. februar 1975, ble den møtt med jubel både fra kritikere og fans. Ifølge Rock Backpages solgte den over millionen bare i USA på utgivelsesdagen, og skal på verdensbasis i dag ha solgt mer enn 20 millioner.

Og noe mer blir det kanskje nå, for slik Led Zeppelin har gjort med sine tidligere utgivelser, har de nå også lagd en påkostet 40 års-jubileumsutgave av “Physical Graffiti”. Eller kanskje vi heller bør si “flere påkostede”, for det gamle dobbeltalbumet kommer nå i seks ulike pakninger og formater. Med en “ordinær” dobbel-CD til 180 kroner som billigste variant og en “super deluxe boks” i den andre enden av skalaen, til den nette prisen av kr 1200.

For denne summen får fansen både to LPer og to CDer av det opprinnelige albumet (selvsagt i opprinnelig cover), foruten en bonus-CD og LP med ikke tidligere utgitte versjoner av sju Graffiti-låter samt en 96 sider tykk hardbackbok med både bilder, presseklipp og annet snadder for Led Zeppelin-fans. Med boksen kommer også en nedlastingskode, for de som måtte ønske det.

Av Leif Gjerstad

PS! Jeg har intervjuet Robert Plant tre ganger, første gangen i 1985 og siste gang i 2008, sammen med Alison Krauss. Legger ved disse to arkivintervjuene her

Les også: Robert Plant – Nyter friheten (1985)

Les også: Plant & Krauss – Et overskuddsprosjekt (2008)

Legg igjen en kommentar