Da Leffe lærte Bryan Ferry alt om farsrollen

Leffe lærte Ferry mye om farsrollen. (Foto: Polydor Records)

Mulig Bryan Ferry var mer sexy og kunne synge bedre. Muligens. Men det er jeg som måtte lære ham alt om hvordan det var å være far!

Roxy Music var ute på sin Avalon-turné, i kjølvannet av den gigantiske suksessen til albumet ved samme navn. Jeg var i Stockholm for å skrive om konserten for Dagbladet, og hadde selskap av noen norske kolleger. Etter konserten var vi invitert til et party, hvor også Bryan Ferry og Roxy Music skulle være tilstede. Men selv om de skulle være der, ble vi strengt oppfordret til å la Bryan Ferry være i fred. Vi måtte ikke forstyrre ham!

Alene ved bordet

Mens mine venner dro rett fra konserten på Johanneshovs Isstadion til festen, måtte jeg først oppom hotellet og skrive. Det var ikke så mye jeg måtte gjøre der og da, for dette var på den tid journalistene fortsatt hadde tid til å se hele konserten – og til og med sove på det – før de måtte forme og utbrodere sin anmeldelse som skulle på trykk to dager etter konserten.

Jeg kom derfor til festlokalet ikke så veldig lenge etter mine venner, men likevel seint nok til at det var fullt ved det bordet de satt og spiste. Litt skuffet hentet jeg meg mat og slo meg ned ved et bord i nærheten, hvor det ikke satt noen. Jeg måtte spise alene. Kanskje ikke helt det jeg hadde sett for meg av «gøy og moro» etter konserten.

Men det var ikke så lenge jeg ble sittende alene. Bare minuttene etter kommer Bryan Ferry inn døra, som alltid ulastelig antrukket i dress. Og siden «mitt» bord er det eneste ledige spør han høflig om han kan få slå seg ned. Det har jeg ingenting mot, forsikrer jeg, samtidig som jeg takker ham for en veldig god konsert. Før jeg høflig tilføyer at jeg skjønner at han er sliten, så jeg skal ikke bry ham med mer snakk. Et løfte han smilende virker å sette pris på, og takker for vår lille prat før han rolig begynner å spise.

Intervju i morgen?

Om ikke jeg sier noe, er det likevel noen andre som «må» bortom og takke for konsert og snike inn et eller annet spørsmål eller kommentar. Og like selvsagt spisser jeg ørene, for å ikke gå glipp av noe jeg muligens kan få bruk for seinere, ved en eller annen anledning. Dermed hører jeg også når Susanne Olsson i SVT-programmet Måndagsbörsen kommer bort til vårt bord og henvendt til Ferry snakker litt om et intervju han skal gjøre med programmet påfølgende dag.

Da hun har gått, snur jeg meg mot Ferry og vedgår at jeg hørte hva som ble sagt om morgendagen. Har han noe imot at jeg er flue på veggen under intervjuet?

Greit for meg, svarer Ferry. Men tilføyer at egentlig er det jo Måndagsbörsen som må avgjøre akkurat det. Susanne Olsson er i utgangspunktet ikke helt overbevist, men etter å ha grunnet og konferert med en annen i redaksjonen, får jeg ja også fra dem. Under den klare forutsetning at min sak bare publiseres i Norge, at det må bli etter at Måndagsbörsen er sendt og ikke minst at programmet krediteres i min sak. Jeg aksepterer betingelsene.

Virrer rundt på Arlanda

Intervjuet skal gjøres på Arlanda neste dag, og da jeg kommer til flyplassen går jeg rett på Ferry og tourmanageren. De leter etter det avtalte møtestedet, og sammen virrer vi tre litt fram og tilbake før vi endelig finner rommet hvor Måndagsbörsen venter. De har allerede rigget til kamera og gir Ferry noen korte instrukser før han kan slå seg ned i den myke lenestolen som er ment for ham. Selv finner jeg en stol i et hjørne av rommet, tar fram penn og papir og noterer underveis i intervjuet. Selvsagt uten å si noe.

Da intervjuet er over, ser Bryan Ferry på meg og spør om jeg er fornøyd. Det er jeg ikke, intervjuet var nokså overfladisk og intetsigende, men det sier jeg ikke. I stedet ytrer jeg bare et bekreftende ja, takker for møtet og ønsker ham god reise videre.

Ventetid

Han skal til London, mens jeg skal til Oslo. Men på grunn av intervjuet er jeg kommet til Arlanda så altfor tidlig. Mer enn to timer tidligere enn nødvendig, men akkurat for kort tid for å dra inn til byen igjen. Jeg sjekker derfor inn, og med mye tid å drepe legger jeg også turen innom de ulike butikkene på flyplassen. Jeg bestemmer meg for å kjøpe en liten gave til min halvannet år gamle sønn Jonas, før jeg setter meg ved gaten hvor mitt fly skal gå.

Mens jeg sitter der, kommer plutselig Bryan Ferry. Hans fly er forsinket, så han spør om det er greit at han slår seg ned. Det har jeg ingenting mot, og da han får se gaven jeg har kjøpt til Jonas, blir han interessert.

Hans kone Lucy Helmore venter parets første barn seinere samme høst, og Ferry innrømmer at han både er spent og har litt angst for det som skal skje. Hvordan opplevde jeg det å bli far? Hadde jeg angst for alt det ukjente? Lar det seg forene med den type liv vi lever? Har jeg noen gode råd å gi? Spør han, og graver videre rundt det samme temaet det neste kvarteret.

Turnélivet

Når jeg har fortalt ham alt som er å vite og han er blitt beroliget, glir praten over i andre mer generelle temaer, før vi begynner å snakke om reising og turnélivet. (Nåja, er kanskje han som snakker mest om det siste). Og litt overraskende forteller han åpent om en fortid med mye dop etter konserter.

«Du får et voldsomt kick av en konsert, og når du går av scenen er du fortsatt så høyt oppe at det er vanskelig å komme ned på naturlig vis. Da frister dop. Da kan det lett bli det» innrømmer han. Før han tilføyer at det ikke bare ble dop, ofte ble det også damer.

Men nå, bedyrer han, verken ønsker eller orker han det samme kjøret lenger, så nå dropper han som regel festene etter konsertene, samtidig som dopet er blitt erstattet med sovepiller.

Selvsensur

Da flyet til London etter en drøy time endelig blir ropt opp, takker han høflig for praten og ønsker meg god tur hjem. Han reiser seg og ser på meg, før han sier et endelig farvel med avskjedsreplikken «I know you are a journalist, and I know I have told you a lot of things I shouldn’t. But I trust you, and ask you to leave these things out, if you decide to use anything from our meeting today».

Joda, visst brukte jeg vår samtale. Det ble et helsides intervju i Dagbladet av det. Men jeg gjorde også som han sa, utelot det jeg skjønte han hadde sagt til meg i fortrolighet. Jeg tror nok en del av mine Dagblad-kolleger ville stønnet over min beslutning, så jeg nevnte aldri noe om akkurat det. Jeg står uansett for mitt valg, og det litt overraskende møtet på Arlanda skapte også en kontakt med Ferry som jeg har hatt glede av ved mange seinere anledninger.

Les også: Bryan Ferry kryper ut av skallet (arkivintervju fra 1982)

Sist gang jeg traff ham fikk jeg til og med hilse på sønnen hans, Otis, som den gangen i september 1982 fortsatt ventet på å få se verden utenfor mors liv. Nå var gutten voksen og med faren på turné, og så vidt jeg kunne se virket Otis helt ok. Det virket som om Ferry hadde skjønt og fulgt alle de rådene Leffe ga ham på Arlanda om det å være far.

Av Leif Gjerstad

Flere Leffe-saker her

Legg igjen en kommentar