Leonard Cohen – vår mann også i framtida

(intervju opprinnelig publisert november 1992)

Leonard Cohen har dunket hodet i gulvet i fire år, før han fant fram til «The Future» (Foto: Wikimedia Commons)

Leonard Cohen har dunket hodet i gulvet i fire år, før han fant fram til «The Future» (Foto: Wikimedia Commons)

Oslo: I 1988 ble Leonard Cohen vår mann. Hans CD «I’m Your Man» solgte hele 200.000 i Norge, og selv om det er et godt stykke fram dit for hans nye album «The Future», tyder det meste på at den sympatiske 58-åringen forblir vår mann – også i framtida.

– Da jeg var i Norge i forbindelse med «I’m Your Man», hadde jeg ærlige forhåpninger om å være litt raskere med neste plate. Men det nytter tydeligvis ikke. Det har gått nye fire år mellom to av mine plater, og spør du meg hva jeg har gjort i løpet av disse fire årene må svaret dessverre bli ingenting. Bortsett fra å forberede fødselen til «The Future», smiler Leonard Cohen bak sitt gråstenkte hår som matcher den like grå jakka.

Som vanlig er han vennligheten selv, der han tar oss i mot i en suite på Grand. Spør pent om han kan servere oss noe å drikke, før han inntar lotus-stillingen i hotellsofaen. Han utstråler en indre ro som tilsynelatende kan stå i konflikt med hans utsagn i tittelkuttet «The Future», at framtida er «murder».

– Hvis du ser deg rundt om i verden, er den beskrivelsen ikke så fjern. Men den er også humoristisk ment, som en liten lek med ord. For jeg prøver ikke å spå utviklinga, mine egne oppfatninger er blitt mer og mer uinteressante for meg med årene. Og jeg er egentlig verken optimistisk eller pessimistisk med hensyn til hva framtida vil bringe. Jeg bare konstaterer at den vil bli kaotisk, hektisk og vil sprenge nye grenser i enda større tempo enn i dag.

Framtida vil bli overveldende på alle fronter, og på engelsk kvalifiserer slikt til å omtales som «murder».

Dunker hodet i gulvet

Sist NTBs utsendte traff Cohen, forklarte han at skriveprosessen ligger over ham som en mare. Tekstene på «I’m Your Man» ble ferdige først etter at han gjentatte ganger hadde dunket hodet i gulvet av ren fortvilelse over et rim som ikke satt slik det skulle.

– Slik har det vært også denne gang, smiler han stillferdig mens han bretter ut beina og forlater lotusstillingen til fordel for en mer behagelig halvliggende positur. – Da jeg var yngre gikk det lettere, men siden arbeidet begynte med «Various Positions» i 1982 har jeg kravlet rundt på gulvet hele tida. Men jeg aksepterer det. Du velger ikke så mye livet som livet velger deg.

Og selv om det kanskje ikke er den mest behagelige måten å leve på, er det likevel givende. Mange mennesker bruker ikke den åndelige eller intellektuelle kapasiteten som de besitter, og det kan lett skape en sløvhet, en livstrøtthet. Å være sysselsatt hele tida kan være slitsomt, men det gir deg samtidig en energi til å gå videre i livet med. Og din selvrespekt avhenger i stor grad av arbeidet ditt.

Demokratiets plass og utvikling

Ved siden av tittelkuttet, er «Democracy» et sentralt spor på Cohens nye CD. Her kommer han med diverse meldinger om demokratiets utvikling og kulturens plass i dagens samfunn.

– Et par strofer i sangen har fått folk til å tro at sangen er skrevet etter forsommerens opptøyer i Los Angeles, min hjemby de siste årene. Men forhistorien skriver seg tilbake til da Berlin-muren ble revet. Jeg var en av de som ikke var så udelt begeistret for den raske utviklingen i øst. Klart det var bra at muren ble revet, men alle profetiene om at demokratiet nå kom til øst-Europa syntes noe forhastet.

Hele situasjonen borget for mange problemer underveis, og min sang startet derfor mer om å fortelle hvor demokratiet ikke kom. Det ble sikkert 50 vers, men jeg kuttet med hard hånd og luket vekk de mest negative og pessimistiske utsagnene. Så nå framstår den som relativt optimistisk, forteller Cohen.

Sentrum vs ekstremister

På nevnte kutt konstaterer Cohen forøvrig at han verken er «left or right/I’m just staying home tonight».

– I virkeligheten er det ikke så lett å holde en plass i sentrum. Alt det glamorøse, alt det spennende og alt det forferdelige kommer fra utkantene. Fra ekstremister. Om det er så sunt for den politiske utvikling er kanskje heller tvilsomt, men for kulturen og kunsten har det alltid vært positivt. Det har gitt nye innfallsvinkler og skapt fornyet innsikt i både menneskets vesen og vår plass i samtiden, filosoferer Cohen som mener at mange av dagens populære kulturelle uttrykk mest er å betrakte som kosmetikk.

– Den har en glatt og tilsynelatende ugjennomtrengelig overflate som neglelakk, men den er i ferd med å slå sprekker. Dens glansbilde kan ikke gi svar på noen vesentlige spørsmål, og under lakken kommer de virkelige klørne til syne. Klørne som kan gripe tak i virkeligheten.

Teknologisk fascinasjon

På «The Future» farger Cohen lydbildet med å spille synth, mens han har overlatt til andre musikere å traktere “tradisjonelle” instrumenter. Og en av de som hjelper ham på «Democracy», er sønnen Adam.

– Joda, han er blitt musiker han også, men heldigvis er det ikke meg han først og fremst har hentet sin inspirasjon fra. Riktignok er det neppe en tilfeldighet at både han og min datter Lorca, som har viet seg til bildekunsten, har havnet der hvor de er. Det var tross alt musikk og bildekunst som preget deres oppvekst sammen med meg, forteller Cohen som foruten å skrive dikt, romaner og musikk som kjent også har tegnet og malt mye.

– Det gjør jeg fremdeles, men i dag skjer det først og fremst på computeren. Jeg har aldri vært direkte opptatt av teknologi, men jeg er litt fascinert av de mulighetene computere gir både til å skape musikk og bilder. Det er ingen grunn til å sky teknologien, så lenge det er mennesket bak maskinene som styrer utviklingen, sier Cohen som på sin nye plate også har inkludert to versjoner av andres låter, hvorav den ene er Irving Berlins «Always», fra 1925.

Kjært minne

– Den er et kjært minne fra min egen oppvekst, den gang jeg spilte klarinett i danseband hjemme i Montreal. Jeg har alltid hatt intensjoner om å få med den, men har aldri lykkes før nå. Til gjengjeld var den innspillingen en av de morsomste jeg har vært med på. Vi spilte og spilte og satt igjen med en 25 minutter lang versjon og hadde likevel ikke lyst til å slutte. Men jeg skjønte at det kanskje ble en overdose for folk flest, så vi skar den ned til beinet slik at den på plata «bare» er åtte minutter, smiler Cohen som før det vennlige avsluttende håndtrykket røper at han er tilbake i Norge – for å spille konserter – ut på våren en gang.

Av Leif Gjerstad

(intervju opprinnelig publisert i NTB november 1992)

Les også: Leonard Cohens store comeback (arkivintervju fra 1985)

Les også: Vår mann Cohen (arkivintervju fra 1988)

Les også: 40 år siden bombetrusselen i Oslo mot Leonard Cohen

 

Legg igjen en kommentar