Lissie og Seigmen på Hvalstrand

Seigmen og Lissie leverte varene på Hvalstrand-festivalen fredag. (Foto: Knut Bjerke/Budstikka)

Seigmen og Lissie leverte varene på Hvalstrand-festivalen fredag. (Foto: Knut Bjerke/Budstikka)

Artistmiksen på Hvalstrand er litt rar, men den lille festivalen er et hyggelig seinsommer-innslag, der den ligger i strandkanten i Oslo-fjorden. Festivaltoppene første dag var Seigmen og Lissie.

Jeg ble forespurt av Budstikka om å anmelde alle konsertene på årets Hvalstrand-festival. Fem fredag, fem lørdag. Under finner du fredagens anmeldelser og vil du lese mer om festivalen i Budstikka kan du klikke her

Treg start med Trang fødsel

Trang Fødsel spiller uskyldig kosepop og behersker uttrykksformen godt. Men noen større temperatur klarte deres slentrende musikk aldri å skape.

Mens publikum sakte strømmet inn gjennom portene, inntok Hans Petter Aaserud og hans fødselshjelpere Hvalstrand-scenen med den selvbekreftende meldingen «Her er jeg», før han fastslo at dette liksom var et vorspiel og ikke minst at «Livet er helt ålreit», komplett med bitende elgitar i kontrast til sin egen akustiske.

En grei melding fra et band som fikk sitt store gjennombrudd for snart 20 år siden, og som vel strengt tatt ga seg for mer enn ti år siden. Riktignok ga de ut et album («Ryktet») så seint som i 2011, men for Trang Fødsel er det fortida som eksponenter for den såkalte DH-rocken som står i fokus.

Selvsagt er det ikke noe galt å dra på sommerturné med gamle favoritter og fredag var turen altså kommet til Hvalstrand-festivalen, hvor noen i den fortsatt litt glisne folkemengden viste at de satte pris på å gjenoppfriske gamle minner. Men de fleste nok syntes å betrakte bandet som det vorspiel Aaserud selv hadde karakterisert dem som.

For selv om «Drømmedame» funket godt, ble «Hippie» en unødvendig langdryg affære før Aaserøds Asker-kommentar «Kursiv» satte et populært punktum med allsang, show og masse humor. En trivelig slutt, men som helhet ble konserten en heller intetsigende affære som minner oss om at ikke all musikk nødvendigvis har like lang holdbarhet.

Lysende Lissie

Amerikanske Lissie er blitt en ekte norgesvenn. Og det skal vi være glad for, for selv om salgstallene kanskje har gått litt i stå er hun kreativt sterkere enn noensinne.

Tidlig i vinter ga Elisabeth Corrin Maurus (som hun egentlig heter) ut sitt tredje album, «My Wild West». En personlig fortelling om avskjeden med Hollywood og hjemkomsten i midtvesten, musikalsk solid forankret i spennet rock, country, pop og soul.

Ikke uventet sto dette albumet sentral på Lissies Hvalstrand-konsert, selv om hun også bød på gamle hits som fengende «When I’m Alone» og «Further Away» fra sine to første album. Og det låt veldig godt både av Lissie og det britiske bandet hennes. Tett og energisk, enten vi snakker om de partiene hvor hun nærmet seg vestkysten og Stevie Nicks (som i «Sleepwalking») eller der hun oppsøkte det dramatisk dempede «Everywhere I Go»  eller for den saks skyld innbydende «They All Want You».

Som scenepersonlighet er Lissie i utgangspunktet ikke den sterkeste, men stråler likevel med et varmt nærvær og en sjarmerende energi. Og unødvendig å si, likte også Hvalstrand-publikum å høre hvor godt hun liker seg her. Så godt faktisk at hun forteller at hun har meldt seg på et treukers norskkurs over nyttår. Akkurat det med språkkurs er kanskje ikke så viktig, så lenge hun uansett kommuniserer så godt som hun faktisk gjør.

Mange anmeldere har konkludert med at årets Lissie-album, «My Wild West», er hennes beste noensinne. Konserten på Hvalstrand fredag viste at hun heldigvis også har klart å overføre både emosjonene og energien fra plata på en utmerket måte til liveformatet.

Det eneste vi ikke helt skjønner er valget av Bangles-låten «Eternal Flame» som finale, i stedet for noe eget. Men ok, låten er finfin og fint låt det – og ikke ble stemningen akkurat dårligere heller av at hun beveget seg ut i folkemengden og delte ut klemmer til høyre og venstre. Kanskje er det nå vi skal lete symbolikk i tittelen?

Den blide dansken

Alt Kim Larsen gjør er på langt nær like bra. Han har likevel en uhøytidelig sjarme som det er vanskelig å verne seg mot, og som sikret at det ble en trivelig fredagskveld på Hvalstrand.

Kim Larsen passerte 70 år sist høst og i 45 av disse årene har han kunnet titulere seg som plateartist. Først som leder av Gasolin, deretter som soloartist med bandet Kjukken som faste følgesvenner de siste 20 årene.

På mange måter oppfyller Kim Larsen de fleste kriteriene vi ønsker å forbinde med dansker. Han er blid og han er folkelig, men han kan også være frekk med smil rundt munn. Og på mange måter kan dette også passe godt som beskrivelse på musikken hans. Den er ujålete og varm, av typen som inviterer deg inn i et Larsen-univers med klar identitet.

Slik som på Hvalstrand, hvor han etter en kort akustisk intro med banjo og det hele går løs på «Tik Tik» og «Smukke unge mennesker» som er så trad Larsen du bare kan tenke deg. Med et  komp som ligger stødig under Larsens brede vokal, mens melodien beveger seg taktfast framover i det danske landskap.

I introen til sistnevnte låt konstaterte Kim Larsen at han også hadde vært ung og smukk, en gang for mange, mange år siden. Nå har han passert 70 og foretrekker å sitte under hele konserten, med baskeren på hodet og gitaren på fanget. Som en krotrubadur som nærmer seg organisk og luftig visepop i smukke «Søt symfoni», men som også kan la kvartetten han har med seg vise tenner i gamlefavoritten «Jutlandia» og den småbluesete «Pilli Willi».

Best fungerer likevel Kim Larsen når han legger seg bredbeint i mellomleiet og dovent duver bortover i klassikere som «Hvad gør vi nu, lille du», «Moder Jord» og «This Is My Life». Sanger som sammen viser at om enn Kim Larsen ikke er altfor original, så har han i det minste en sangskatt vi alle kan glede oss over.

Mørkt og mektig

Seigmens musikk kler best mørke, og slik passet det perfekt at siste rest av dagslys gikk under horisonten da bandet lot sine tunge toner omfavne Hvalstrand.

Etter sitt noe overraskende comeback høsten 2014 har Seigmen vist at de fortsatt er en kraft å regne med. Nytt album i fjor har fungert revitaliserende for bandet også live, og fredag rullet de stødig og tungt inn i kveldsmørket som senket seg over Hvalstrand.

Kanskje litt for tungt og tregt messende i startfasen, men hvor nye «Hva vi elsker» et kvarter inn i settet ga oss litt av det vi elsker med Tønsberg-bandet: det suggererende elementet som er så viktig i Seigmen-dramaturgien. Og som gruppas gamle mesterverk «Metropolis» understreket så godt, der stemningen ble bygget opp stein for stein mot et mektig klimaks.

Seigmens musikk er massivt messende, men med nyanser nok til at det massive ikke tipper over i det monotone. Både ved at de kan ta sveipturer innom blytung, aggressiv metal, før de i neste øyeblikk innhyllet i røyk lar Alex Møklebusts litt avventende, men kraftfulle vokal kontrasteres fint med det seige, men aldri baktungt rullende kompet.

Vi får også et kjærkomment pustehull når gitarist Marius Roth Christiansen litt over halvveis i konserten ikler seg sin andre rolle, og lar operasangerens stemmeprakt fylle sletta. Like vakkert som stemningsfullt.

Mot slutten av konserten flerret de lufta over Hvalstrand og dundret avgårde i «Mesusah» før de satte strek med en monumental avslutning med deLillos-klassikeren «Hjernen er alene». Låten Seigmen så praktfullt har gjort til en allsangvennlig hjørnestein i sin egen mørke messe.

Fest og moro

Når Madcon stiller på scenen vet du at det blir fest og moro. Men innimellom også vel mye tull og tøys.

Siden Yosef Wolde-Mariam og Tshawe Baqwa fikk sitt internasjonale gjennombrudd med «Beggin» for snart ti år siden, har Madcon etablert seg som hiphop-duoen som alltid har et smil på lur. Det er ikke hardcore som er deres greie, men lettbent underholdning med utgangspunkt i deres fengende pop-hiphop med litt reggaesleng. Og det er show Yosef og Tshawe byr på fra første stund på Hvalstrand. De fleiper med publikum og forsikrer oss gang på gang at NÅ skal det bli fest. Med stadige oppfordringer om alle hender opp i været, alle skal klappe, alle skal danse, alle skal hoppe. Og så videre.

Det er profft og velregissert, med tre kordamer som myker opp og forgyller vokalen, mens en på keyboard, en trommis og en på laptop (så vidt vi kunne skimte gjennom all røyken) bakerst på scenen skaper et mykt lydteppe rundt de dansevennlige rytmene. Yosef og Tshawe vil ha fest, og selvsagt får de det også. Med publikumsfavoritter som startskuddet «Liar» , gjennombruddshiten «Beggin» og MGP-innslaget «Glow» som naturlige høydepunkter. Sistnevnte til og med med Yosef nede blant publikum, som leder for en improvisert jenkadans.

Madcon er herlig uhøytidelig og energisk forløsende og evner å skape den festen de har lovt oss. Men innimellom blir det for mye av det gode. De er så frenetisk opptatt av å fortelle hvor gøy vi skal ha det at det oppleves som masete showstopping, og hvor alt tull og tøys på scenen gjør at musikken blir skadelidende. Og det er synd, for Madcon-gutta har en naturlig sjarme og musikk som uansett inviterer til fest på egne premisser.

Eller for å si det med deres egen fengende låt som satte punktum for Hvalstrand-festivalen fredag: «Don’t Worry».

Av Leif Gjerstad

 

Legg igjen en kommentar