Lou Reed i krevende form

(intervju opprinnelig publisert i 1992)

Lou Reed har lagd plate om venner han har mistet de siste par årene. (Foto: Wikimedia Commons)
Lou Reed har lagd plate om venner han har mistet de siste par årene. (Foto: Wikimedia Commons)

London: – I fjor mistet jeg to nære venner. Refleksjonene rundt dette har ført til «Magic and Loss», men selv om plata tar utgangspunkt i døden er den ikke depressiv. Dette er mest av alt en hyllest til vennskap mellom mennesker og minnet vi sitter igjen med av de som forlater oss.

Neste uke kommer hans nye CD «Magic and Loss» i butikkene, og 26. februar stiller den legendariske New York-rockeren på scenen i Oslo Konserthus. Men den dagen vi treffer Lou Reed på tomanns-hånd, er det bak fortrukne gardiner i suiten på et fasjonabelt hotell, et steinkast unna Buckingham Palace.

Og da NTBs utsendte entrer rommet, legger den 47-årige sortkledde skikkelsen fra seg de like sorte solbrillene på bordet og den glødende sigaretten i askebegeret før han med fast håndtrykk og monoton, nesten metallisk-klingende stemme hilser høflig.

Lou Reed viser vei til et par lenestoler, plukker opp røyken og signaliserer at han er klar. Klar til å snakke om «Magic and Loss», hans første egne plate siden klassikeren «New York» i 1989. Men selv om han som ventet erklærer seg storfornøyd med nyskapningen, uttrykker han samtidig åpen tvil om dens salgspotensial.

– «Magic and Loss» er en krevende plate, og passer mye bedre for folk med stor livserfaring enn for kvisete tenåringer. Stemningen innbyr mer til hjemlig ettertanke enn til lystige stunder på dansegulvet, forklarer Lou Reed.

Gamle rørforsterkere

Da han ga ut New York» uttalte han at det er utrolig hva tre gitarer, trommer og gamle rørforsterkere kan utrette. Og noenlunde samme oppskrift gjenfinner vi også på «Magic and Loss», både hva gjelder utstyr og musikere (Mike Rathke, Rob Wasserman og Michael Blair).

– Som musikere trives vi sammen, og rørforsterkerne sikrer oss en varm og ekte lyd. Men sammenliknet med «New York» har vi brukt mer avansert teknologi denne gang, sier Lou Reed som spilte inn plata i fjor vår. Men som gir den ut først nå.

– Dette er min mest personlige plate noensinne og min beste siden «Berlin», og en slik kjær «baby» ønsker du bare det beste. Og siden «Magic and Loss» er en så pass krevende og lavmælt plate, passer den ikke som høstutgivelse. Den ville lett ha kunnet bli overdøvet og drukne i julerushet. Vinteren er et bedre tidspunkt for en plate som denne, forklarer Lou Reed som lover å spille omtrent alle sangene fra den nye plata når han kommer til Norge med «Magic and Loss»-gjengen om snaue to måneder.

– Det er på grunn av den vi turnerer, og vi har valgt Oslo Konserthus fordi vi har hørt at lyden der skal være god. Jeg har spilt så pass mange konserter på klubber med råtten lyd opp gjennom årene, at det ikke interesserer meg lenger. Nå foretrekker jeg å spille på steder hvor folk kan sitte behagelig og faktisk høre hva jeg synger og spiller.

Tilfeldigheter og nødvendigheter

«Magic and Loss» tar altså utgangspunkt i døden til hans nære venner Doc Pomus (musiker/komponist) og Rita (etternavnet vil han ikke ut med), og kommer halvannet år etter «Songs for Drella». Plata som Reed og hans gamle Velvet Underground-kollega John Cale spilte inn til ære for Andy Warhol, etter dennes død.

– At de følger rett etter hverandre er bare en tilfeldighet. Hadde det vært opp til meg, så ville både Doc, Rita og Andy vært i live i dag. Og da ville ingen av disse platene ha eksistert, kommenterer Lou Reed som beskriver «Songs For Drella» som et nødvendig korrektiv til alt det løgnaktige som ble sagt og skrevet om Warhol etter hans død.

– Vi følte det ble vår oppgave å fortelle sannheten. Både som inspirasjonskilde og veiviser gjennom 60-årene samt som venn var Andy så sentral i våre liv at vi skyldte ham det. Han levde ikke noe lettvint liv, men som få andre har han satt sin signatur på sin samtid. Det er umulig å tenke seg dagens kunstneriske miljø i New York uten Andy Warhol som bakenforliggende kraft.

Gjenforening uaktuell

Etter utgivelsen framførte Reed og Cale «Songs For Drella» fire ganger. Det var første gang på 20 år at de to samarbeidet, og ifølge Reed blir det minst 20 år til neste gang…

Samarbeidet med Cale beskriver han tørt som «mer interessant enn morsomt», og ryktene om en gjenforening av Velvet Underground (som oppsto etter kvartettens opptreden i Paris i fjor sommer) avfeies som «latterlige».

– Konserten inngikk i et minnesarrangement for Andy Warhol, og vi spilte for å ære ham og hans minne. Men en permanent gjenforening er helt utenkelig, konkluderer Lou Reed som synes å ha best kontakt med den gamle trommisen Moe Tucker. Han har brukt henne på et spor på «Magic and Loss», samtidig som han selv gjester på hennes nye plate «I Spent A Week There The Other Night». Forøvrig i likhet med John Cale?

– Ja, men Moe sørget for at vi aldri var i studio samtidig. Det er en fordel med dagens studio-teknologi. Folk kan spille sammen uten å måtte være sammen, sier Lou Reed med et sarkastisk smil rundt munnen.

Dekadent stilskaper

Da Lou Reed var med i Velvet Underground og jobbet nært sammen med Andy Warhol, florerte stoffmisbruket i New Yorks kunstneriske undergrunnsmiljø. Reed framsto til langt innpå 70-tallet som de lysskye bakgatenes hoffpoet og den dekadente rockens fremste apostel, og han hadde ingen problem med å leve opp til tittelen på sin største hit fra 1973, «Walk On The Wild Side».

Det fantes knapt noe mindre stuerent enn Lou Reed, og det finnes knapt noen artist som har hatt større innflytelse på aspirerende rockemusikere i ettertid enn nettopp Reed. Med årene har hans innflytelse og kulturelle status imidlertid fått både større bredde og tyngde, og da det amerikanske bladet Rolling Stone ønsket å intervjue Vaclav Havel aksepterte den litterære tsjekkoslovakiske presidenten forespørselen på en betingelse: at Lou Reed gjorde intervjuet.

Presidentens mann

– Selvsagt meget smigrende, innrømmer Lou Reed som uoppfordret gjengjelder Havels sympati.

– Han var alt jeg håpet han ville være og mer til. Intelligent, klok og sjarmerende. Verden hadde trengt flere topp-politikere med hans bakgrunn. Kultur er vanskelig å kvantifisere, og har derfor en tendens til å neglisjeres av økonomer og andre skrivebordspolitikere.

Men på sikt kan det være skjebnesvangert å ignorere kulturens betydning. Alle samfunn utvikler sin identitet gjennom kulturell tilhørighet, og svekkes den kulturelle identiteten svekkes også samfunnet, sier Reed som hevder at datidas angrep på hans «dekadente» tekster var misforståtte.

– Da jeg skrev om narkolangere, heroin, transvestitter og vold for mer enn 20 år siden, var dette ukjent innenfor rocken. Men det er en del av virkeligheten som de fleste kjenner til, og som man i litteraturen lenge har kunnet skrive om uten at noen er blitt sjokkert. I rocken har det imidlertid vært problematisk, fordi koblingen mellom «forfatter» og «budskap» er så mye sterkere. En romanforfatter kan skrive en bok om heroin og bare figurere et sted i leserens bakhode som det han er: en forteller. Men straks jeg står på scenen og synger «Heroin» blir sanseinntrykkene så direkte at mange setter likhetstegn mellom meg og personen jeg synger om, sier Reed som om en drøy måned kommer ut med en CD-boks (med tre CDer) og som seinere i vinter får sin bok «Between Thoughts And Expressions» utgitt også her i Europa.

Dannet språk i en forfallen by

«Between Thoughts And Expressions» inneholder mange av hans sangtekster, foruten det tidligere nevnte intervjuet med Havel samt et med den amerikanske forfatteren Hubert Selby.

-Å finne tekster som passet til denne boka var ikke noe problem, fordi jeg alltid har betraktet tekster som et kunstnerisk uttrykk som skal kunne leve uavhengig av låtene. Det er også en av grunnene til at jeg aldri har brukt slang i mine tekster. Det ville knytte dem for nært opptil et bestemt miljø i tid og sted, uttaler Reed som på sin forrige plate skrev om alt som var galt med New York.

– Dessverre er alt jeg skrev den gang fremdeles sant, bare enda mye verre. USA har lenge hatt en regjering for rike mennesker, og for at de velstående skal få det bedre så knuses de fattige. Det er på tide at amerikanerne snart våkner og gjør noe med sin egen situasjon, fastslår Reed som de siste årene har markert seg som støttespiller til Amnesty og i anti-apartheid-kampen. Men som likevel har begrenset tro på musikkens politiske slagkraft.

– Hvordan du enn ser på det er det til slutt politikerne som må gjøre noe. Det ansvaret kan de ikke løpe fra. Men musikken kan være med på ferden som moralsk støtte. Plater som er lidenskapelige og ikke bare er kommersielle produkt, kan ha en positiv signaleffekt overfor omgivelsene. Og kan min musikk ha det, så er det bare hyggelig, sier Lou Reed og reiser seg opp.

Denne gang ikke for å vandre på den «gærne» siden, men for å gå fram til vinduet og trekke gardinene til side. Slik at den bleke vintersola kan få slippe til noen skarve ettermiddagstimer.

Av Leif Gjerstad

(intervju opprinnelig publisert i NTB i februar 1992)

Print Friendly, PDF & Email

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *