Lou Reed: – Jeg er ingen versting, bare hardtarbeidende

(intervju opprinnelig publisert 1998)

Ombestemte seg, og fikk lyst til å spille festival. (Foto: Wikimedia Commons/Timothy Greenfield-Sanders)

Ombestemte seg, og fikk lyst til å spille festival. (Foto: Wikimedia Commons/Timothy Greenfield-Sanders)

Oslo: – Problemet med intervjuer er at når du sier noe, blir du konfrontert med det flere år senere. Men også jeg må da få lov til å skifte mening innimellom. Jeg liker muligheten til å være litt fleksibel, sukker Lou Reed oppgitt.

Vi konfronterer Reed, et av de største navnene på Norwegian Wood-festivalen i Frognerbadet, med en tidligere uttalelse – at «han var ferdig med klubb- og festivalkonserter». Han ville bare spille i «skikkelige konsertsaler hvor folk kan sitte og hvor lyden er god».

– Ok, så er dette en festival. Men vi har ganske enkelt lyst til å spille her, hvor også to av de jeg beundrer aller mest er med, Van Morrison og Bob Dylan. Det eneste jeg beklager er at jeg glemte kameraet. Sommerlyset i Norge er fantastisk, og jeg skulle gjerne ha dokumentert det, fastslår Lou Reed med sin karakteristiske flate, skarpe og ofte også biske stemme.

Den har gitt ham ry som et svært vanskelig intervjuobjekt. Men nå er han i godlune, og både fleiper og ler flere ganger i løpet av vår samtale.

Arbeider hardt

– Myter er noe andre skaper, kommenterer han tørt sitt «versting»-stempel med. Han har større sans for bildet som tegnes av ham som en hardt arbeidende og grensesprengende musiker i TV-dokumentaren «Lou Reed: Rock And Roll Heart».

– Det ville være falskt å underslå at jeg er både litt stolt av og fornøyd med dokumentarprogrammet, innrømmer den 56-årige legenden.

Dokumentaren favner hele hans karrière fra starten som samlebånds-komponist via perioden med Andy Warhol og Velvet Underground til dagens status som en høyt respektert musiker. Nesten hele denne perioden kan også oppleves på årets live-late «Perfect Night In London».

– Det var en perfekt kveld, og med det bandet jeg har nå forekommer slike kvelder heldigvis ganske ofte, hevder Reed, som mener at en av grunnene til at det blir mange «perfekte» kvelder, er at han alltid har vært utrendy.

– Mye av rocken handler om å fange et øyeblikk. Problemet er at noen år senere har datostempelet gått ut. I mine låter har jeg alltid vært nøye med å styre unna det tidstypiske, så vel når det gjelder tekst som musikk. Og dermed kan jeg i dag uten videre spille gammelt og nytt side om side. De tidløse sangene får et enhetlig uttrykk fordi de er skrevet av en og samme person.

Perfekt veldedighet

Tittelen «Perfect Night In London» spiller på Reeds gamle «Transformer»-låt «Perfect Day», som fikk nytt liv da den i fjor ble nyinnspilt som veldedighetssingle i England.

– Singelen ble laget for et engelsk marked, med flere navn jeg aldri hadde hørt om. Vi diskuterte artistlisten, og jeg sa ja til alle. Å si nei til de jeg ikke kjente, ville jo ødelagt hele formålet med platen. Morsommere enn at jeg ikke kjente alle artistene, synes jeg det er at mange ikke ante at «Perfect Day» er min låt. De trodde vel det var Boyzone, fleiper Reed.

Av Leif Gjerstad

(intervju opprinnelig publisert i NTB juni 1998)