(Intervju første gang publisert november 1988)
«Här har du en man som reste sig och gick, när alla sa att loppet redan var kört…/ Här har du en man som tror på det goda livet», sang Ulf Lundell på fjorårets LP «Det goda livet». I år har den godeste Lundell tatt et skritt videre på sin nye, alkoholfrie vei.
Hans nye dobbel-LP «Evangeline» preges av at han etter mange års forvirret søken har funnet et nytt holdepunkt i sitt liv. Et holdepunkt som han åpent bekjenner i «Gå upp på klippan», hvor han synger «Vill du se ett underverk/vill du se ett mirakel idag/Gå upp på klippan/Gå upp på ett berg…. Du behöver inga orgeltoner/för att gå upp och möta Gud».
– Jeg har alltid vært søkende, og mine tekster har alltid vært inspirert av naturens mystikk. Men på grunn av min aversjon mot den etablerte kristendommen, søkte jeg aldri Gud. At jeg nå har funnet en ny vei å vandre på, skyldes at jeg ikke hadde noe valg. Jeg var helt på bunn, og brukte ett år på å komme ut av grepet til Kong Alkohol. Da jeg mistet det eneste faste holdepunktet som jeg hadde hatt i flere år, åpnet jeg samtidig for en relasjon til en høyere makt. Og det er jeg glad for, det er jo i det åndelige som livets virkelige verdi ligger, sier Ulf Lundell som har gjennomgått en avvenningskur hvor troen på Gud sto sentralt.
Første turné uten alkohol
Den nye, edruelige Lundell spilte nylig en nærmere tre timer lang konsert for 1500 begeistrede tilskuere i et utsolgt Oslo Konserthus. Flere sanger fra «Evangeline» sto naturlig nok på programmet, men også mange gamle og kjære favoritter. Musikalsk kunne vi ikke registrere noe større brudd med den «gamle» Lundell, men de lange snakkesekvensene mellom låtene glimret denne gang med sitt fravær. Har hans nye livsanskuelse også resultert i en mer introvert Lundell?
– Kanskje. Dette er min førs te turné uten alkohol, og selvølgelig føles det noe spesielt. Det blir som en ny debut, og når man debuterer er man ofte litt ekstra nervøs, innrømmer Lundell som derimot tror at hans musikere setter pris på hans edruelige stil.
– At det stort sett har gått bra tidligere, skyldes at mine musikere sto for disiplinen. Jeg støttet meg til dem, men de var sikkert nervøse flere ganger for at jeg skulle miste tråden. Nå trenger de ikke å bekymre seg for det lenger, smiler svensken som ikke var snauere enn at han bare få dager før Oslo-konserten ga sin trommeslager sparken. På grunn av fyll!
– Han har samme problem som jeg hadde, og selv om han sikkert hater meg akkurat nå, vil han forhåpentligvis takke meg på et senere tidspunkt. For å kunne beseire sine alkoholproblem må man nemlig gå helt til bunns, før man kan begynne klatringen opp igjen.
Den evige rebell
Helt siden Ulf Lundell i 1976 ga ut sin klassiske generasjonsroman «Jack», hvor rastløse ungdommer prøver å gi livet mening ved å fylle det med dop, alkohol, fest og sex, har han vært noe av en evig rebell. Elsket for sine plater og bøker, men med en livsstil og frispråklighet som har vært hard å sveige for Medel-Svensson.
– Hvordan har folk reagert på din utvikling det siste året?
– Jeg har fått både positive og negative reaksjoner. Noen er glade på mine vegne, mens andre føler at de har mistet «sin» Lundell. Det virker som om de synes det er dårlig gjort av meg å slutte å drikke. Dermed ødelegger jeg myten som de hadde bygget opp rundt meg, og noen synes jo det er tøffere hvis man dør. Men jeg hadde ikke noe større ønske om å bli det offeret som kreves for at myten om den lidende og selvdestruktive kunstneren skal få ny næring, smiler Lundell med sitt sedvanlige glimt i øyet.
Ingen ny Carola
«Rebellen» Lundell har tidligere vist sterk uvilje mot å bli omfavnet av det svenske folkhemmet eller andre grupperinger som har villet ta ham til inntekt for sine egne meninger. Lundell har alltid vært utpreget individualistisk, og selv om han nå legger sitt liv i Guds hender, aner vi den samme individualistiske tankegangen. Han sier bestemt nei til den plutselige omfavnelsen og interessen som enkelte kristne organisasjoner nå viser ham.
– De som ønsker en ny Carola, får nok lete et annet sted, smiler han. – Du trenger bare å lese Bergprekenen for å bli rebell mot den institusjonaliserte kristendommen. I dette samfunnet baserer alt seg på penger og brutal makt, og dagens kirke står på makthavernes side. Det finnes ingen levende kirke, alt de har å tilby er en trygghetsfascisme. Kristne er ofte veldig blinde, selvgode og allvitende, og hvor blir det da av nestekjærligheten? Kjærligheten til Gud?
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert november 1988i flere aviser. Denne versjonen er hentet fra Haugesunds Avis 26. november 1988)
