Lundells hyl mot månen

(intervju opprinnelig publisert 1993)

– Det finnes ingen “öppna landskap” i Sverige lenger. Hele landet befinner seg i et mørke og bevissthetsnivået ligger på frysepunktet. Det råder et reaksjonært klima hvor mørkeblå og brune høyrekrefter blir åpenlyst eksponert slik som aldri før. Landet vandrer i natta, under en “måne över haväng”

Ulf Lundell i 1993 (Foto: Lennart Jonasson)

Ulf Lundell i 1993, slik han ser ut i den svenske fotografen Lennart Jonassons bok Wildcard. (Foto: Lennart Jonasson)

Sier Ulf Lundell (43) i en kommentar til at hans nye plate har fått nettopp tittelen “Måne över haväng”. Plata har fått strålende kritikker både i hjemlandet og her i Norge, som det beste han har gjort på mange år.

Søndag fulgte han opp med en glimrende konsert på “Norwegian Wood”-festivalen ved Bærums Verk. Med en voldsom intensitet og trøkk spilte han i nærmere 2 1/2 time, med alt fra gamle favoritter som “Öppna landskap” og “Kär och galen” i en rå og forrykende versjon til stoff fra den nye plata.

Fandenivoldsk

Det er lenge siden vi har sett Lundell med en slik fandenivoldsk glød og gnist som søndag, men likevel truer han med å legge opp som konsertartist.

– Sannsynligvis slutter jeg å turnere om et par, tre år. Skal du turnere må det ha en misjon, og jeg ønsker ikke å ende opp som en gammel, meningsløs underholdningsartist. For tida dominerer Rocktåg og andre åndsløse show det svenske markedet, og det er grunnen til at jeg er her nå. Det er mitt ansvar og min plikt å fungere som en motvekt mot all innholdsløs tomhet, sier Lundell, som ikke er villig til å revurdere sitt standpunkt på grunn av gode anmeldelser om en revitalisert artist.

– Det farligste som finnes er positive anmeldelser. Om alt fungerer bra, er det lett å bli selvtilfreds og kjøre videre i det samme sporet. Men uten motstand og forandringer blir det kjedelig og sjelløst. Det morsomme er å bryte ned det som er, erklærer Lundell som innrømmer at hans nye liv – uten alkohol og tobakk – spiller en rolle bak beslutningen om å slutte å turnere.

– Rockturnélivet er nært knyttet til sprit og festing. I dag verken drikker eller røyker jeg, og det gjør det vanskeligere å turnere slik som før. Når festen er over, hva skal du da ta deg til? For meg ligger svaret i å bruke mer tid på å skrive og male. Og innimellom å lage en plate.

Brudd ga ny glød

Selv mener Lundell at den nye gløden som brenner i musikken hans, skyldes at han har brutt samarbeidet med sin gamle produsent Kjell Andersson. Et brudd som ikke har vært helt smertefritt, og som Lundell i sedvanlig utleverende stil synger om i ett av kuttene på plata, “Jag ska bli fri”.

Her beskrives Andersson (uten å nevnes ved navn) både som maktsyk og beregnende.

– Bare det å være fri igjen burde ført til en øyeblikkelig revitalisering, men det var et slit å lage “Måne över haväng”. Det var så mye jeg tidligere hadde overlatt til andre, som jeg etter bruddet måtte ta hånd om selv. Jeg lærte mye ved å produsere plata selv, men i lengden er det bedre med en produsent å bryne seg mot, sier Lundell som uttrykker at målet med “Måne över haväng” var å få tilbake den litt ville og råe kraften i musikken.

– For det meste ble det slik jeg ønsket. Spesielt er jeg fornøyd med at sangen min på “Måne” er mye friere enn før, fordi det ikke er noen som hele tida skal ha det så kontrollert.

Lundell ser “røtt”

På sin nye plate blander Lundell selvutleverende og frihetslengtende tekster med et krasst oppgjør med dagens svenske samfunn. I sangen “Rött” er han mer direkte uttalt politisk enn kanskje noensinne, og mot slutten av låten vandrer marsjerende gjenger inn i lydbildet.

– Naturligvis marsjerer de i utakt, ler Lundell før han legger sitt ubarberte ansikt i mer alvorlige folder.

– Dagens utvikling er skremmende. Vi kan ikke leve med høyresiden slik den manifesterer seg for tida. Vi må gjøre noe, fastslår Lundell som i tektsheftet til “Måne över haväng” støtter både Amnesty International og Greenpeace.

– Det er stort behov for en ny venstreside, men spørsmålet er hvordan den skal formuleres. Det kan i hvert fall ikke bli en kopi av 70-tallets autoritære bevegelse med sine altomfattende løsninger. Jeg har aldri ønsket å marsjere i takt, og når jeg ser hvor den svenske musikkbevegelsen fra 70-tallet befinner seg i dag, viser det at min motstand den gang var rett.

Hvem kan i dag synge “Internationalen” uten å høre at det klinger falsk?

Et kulturelt vakum

I den nye sangen “Ute på vägen igen” synger Lundell at det ikke lenger er plass i samfunnet for slike som ham. “Det är andra som har tagit över/vi har hjärtat kvar i en helt annan tid/och vad vi har är det ingen som behöver”.

– I 60-årene rullet det en voldsom motkulturell bølge over hele den vestlige verden. Men alle bølger ebber før eller seinere ut, og når de trekker seg tilbake oppstår det et kulturelt vakum. Og det er i en slik tilstand Sverige befinner seg i dag, hevder Lundell. Som i et annet nøkkelkutt på plata, “Isabella”, oppmaner ungdommen til å ta vare på den ukonforme opprøreren i seg.

– Et land hvor ungdom ikke gjør opprør, er det synd på. De unge har visjoner og en uredd holdning som min generasjon kan lære mye av, og det er skremmende å se unge mennesker frivillig gi slipp på sine visjoner og sin frihet bare for å tilpasse seg det de tror samfunnet forventer seg av dem.

Om Lundell kan beskyldes for å ha gjort mye rart, har han i hvert fall ikke falt på kne for medel-Svensson. Han har gjennom hele sin karriere fungert som en urokråke i det svenske kulturliv.

– Da jeg kuttet ut spriten og tok ordet Gud i min munn falt jeg kraftig i popularitet. I Sverige snakker du ikke ustraffet om sprit og Gud. Men jeg har samtidig bevisst gjort mye for å støte fra meg folk. Media skaper myter, og myter bygger fengsler. For å bevare min personlige frihet, har jeg vært nødt til å knuse mange vinduer underveis. Og det skal jeg fortsette med så lenge jeg kan stå på mine egne bein, ler Lundell med sin karakteristisk småhese stemme.

Av Leif Gjerstad

(intervju opprinnelig publiser juni 1993 i NTB)

 

Legg igjen en kommentar