Mesterlig fra Westö

(anmeldt på oppdrag for Bok365.no)

KJELL WESTÖ

«Den svovelgule himmelen»

336 sider

Pax Forlag

For sin forrige roman «Svik 1938» ble Kjell Westö belønnet med Nordisk Råds Litteraturpris. Hans nye roman «Den svovelgule himmelen» er like god – og en fryd å lese.

Det lusker en man bak hekken lengst ned i hagen. Den kjente forfatteren aner ikke hvorfor og blir litt redd, men kan slappe av da den mystiske mannen like etter forsvinner. Bare dager seinere blir en gammel venn av den navnløse forfatteren angrepet på åpen gate og spekulasjonene om hvorfor blir hovedoppslag i mediene.

Det kunne vært åpningen på en krim, men er det ikke. For når vi drøye 330 sider seinere får vite bakgrunnen til angrepet, blir svaret på gåten heller underordnet. Mer sentralt står bildet Westö tegner av hvordan fortiden kan innhente oss og konsekvensene melde seg. For i sin nye roman spenner den finske forfatteren et stort episk lerret som utspiller seg over nærmere 50 år, og der «Den svovelgule himmelen» kan leses både som en generasjonsroman og en familiesaga.

Og ikke minst: som en skildring av vennskap, relasjoner og klassemotsetninger, der Westö utforsker menneskelige trekk som feighet, svik, vold og begjær på en måte som samtidig tegner et (kritisk) bilde av samfunnsutviklingen i samme periode.

Relasjoner gjennom nesten 50 år

Etter den innledende starten i nåtid, tar Westö oss med tilbake til slutten av 1960-tallet, da bokas navnløse hovedperson fortsatt var gutt og livet ligger åpent foran ham. Fortellerstemmen (som har visse likhetstrekk med Westö) kommer fra nokså enkle middelklassekår, men blir denne sommeren venn med rikmannsgutten Alex Rabell og hans søster Stella. Han oppdager snart at Alex liker å kontrollere sine omgivelser, samtidig som rikmannsgutten holder deler av sitt liv skjult – og lukker seg helt hvis noen pirker borti dette. Familiehemmeligheter kommer i fokus og relasjoner som på godt og vondt skal vare fram til i dag skildres.

Selv om det er vennskapsbåndene til Alex og det (etter hvert) erotisk ladete kjærlighetsforholdet til Stella som skildres mest gjennom boka, inviterer Westö også den anonyme forfatterens venner inn i persongalleriet. Med den voldelige Jajo som et slags bilde på den perverterte machokulturen, og med den søkende Krister Tuominen som stiller de eksistensielle spørsmålene som Jajos kontrapunkt. Og mellom dem, midt i ringen, den sårbare og utrygge Klasu Hjelt som betaler dyrt for sitt ønske om å lykkes og alltid behage andre.

Samt selvsagt Linda, som i store deler av livet blir stående i skyggen av Stella, i den forstand at det er til henne fortelleren kommer hver gang kjærlighetsrelasjonen til Stella havarerer. Og det gjør den noen ganger.

Episk fortellerglede

Kjell Westö er en av Nordens fremste historiefortellere, og han innfrir også i sin nye roman. (Foto: Marica Rosengård)

Gjennom de siste par tiårene har Westö etablert seg som den fremste finlandssvenske forfatterstemmen, med en godt utviklet evne til å bygge episke historier med lukt og farge. Det lykkes han til fulle med også her, og spesielt skildringen av de første årenes kompliserte vennskap mellom fortelleren og Alex er en fryd å lese. Selv uten å ha vært i ferieparadiset på Dramsö utenfor Helsingfors, er det som man gjenkjenner alle detaljer som fra ens egen barndom, og man suges effektivt og lystbetont inn i historien.

En av de store styrkene ved «Den svavelgula himlen» er måten boka skildrer vennskap og kontakt over klasseskiller, uten å prøve å glatte over forskjellene. Fortelleren vokser opp i en tid av mer tilsynelatende uskyld, men båndene og begrensningene vi alle er født med trer tydeligere fram etter hvert som personene i boka blir eldre og samfunnsklimaet hardere og mer preget av grådighet. Barndommens blå himmel får et illeluktende svovelgult skimmer, og med et visst vemod forteller fortelleren sitt og sine venners liv med intensitet, innlevelse og innsikt.

Men Kjell Westö lar også tvilen snike seg gradvis inn, ved å stille spørsmål ved om vi faktisk kan stole blindt på fortellerens egen historie. Det er hans erindringer, men er hans virkelighetsoppfatning også vår – og i hvilken grad preges våre minner av våre drømmer? Og er det slik at det er kjærligheten som gjør at vi husker, og er det fra kjærligheten fortellingene skapes?

Eller for å si det med Kjell Westøs egne avsluttende ord i denne fabelaktige romanen:

«Hva er det vi husker, og hva er det vi egentlig elsker?

Av Leif Gjerstad

 

Les også: Leffe møter Leine og Westö

Les også: Liv mellom mørke skygger og skyer (arkivintervju fra 2014)

 

(Anmeldelsen er skrevet på oppdrag for Bok365.no, og ble publisert der DATO. Anmeldelsen, slik den står i Bok365, kan du lese her: Mesterlig Westö)

Legg igjen en kommentar