Mikael Wiehe: I forandringens tegn

Mikael Wiehe så lyset i 1991 (Foto: Wikimedia Commons)

Mikael Wiehe så lyset i 1991 (Foto: Wikimedia Commons)

(intervju opprinnelig publisert 1991)

Oslo: «Allt är förändrat» synger Mikael Wiehe på sin nye CD. Sikkert en sannhet med visse modifikasjoner, men den 45-årige svensken er i hvert fall litt lysere enn på forrige plate.

– Det är kärleken. Det kan synes rart at en «gammel» mann som meg gjør denne erfaringen, men jeg har faktisk gjenoppdaget kjærligheten som en forløsende kraft. Som noe som ikke trenger å være besværlig, men som kan være lyst og lett, ler firebarnsfaren som venter nok et barn seinere i
vår.

– Ærlig musikk vil alltid gjenspeile din egen virkelighet og utvikling.
Da jeg lagde «Basin Street Blues» for tre år siden, var jeg mer dyster til sinns enn jeg er nå. Derfor har «Allt är förändrat» blitt en så pass lys og optimistisk plate. Ikke bare i de nærmest naivistiske kjærlighetssangene jeg har inkludert, men også i de mer politiske sangene. Også de er preget av den personlige forandring jeg har gjennomgått de siste år.

Fanebærer

Gjennom hele sin 20-årige platekarriere har Mikael Wiehe framstått som en av de fremste fanebærerne for skandinavisk politisk rock, med et sterkt progressivt og marxistisk preg.

Han presiserer at selv om hans nye plate er preget av «lys og varme» og forandring, så betyr ikke dette at han har mistet sin tro, verken på solidaritet eller sosialisme.

– Solidaritet er en nødvendighet og forutsetning for at vi skal kunne skape en bedre verden. Men verden står aldri stille, og en ny tid trenger nye virkemidler og nye innfallsvinkler.

Minner

En av låtene på hans nye album, «Alla dessa minnen», tar utgangspunkt i det skuffende valget i Nicaragua. Hvordan en klippefast tro på en positiv utvikling kan få et skudd for baugen når sterke krefter utenfra sørger for at utviklingen i stedet dreier den andre veien.

– Det er forståelig at et folk går lei og mister troen etter å ha blitt effektivt motarbeidet i 10 år. Men det er samtidig viktig å huske at det som er blitt gjort, ikke er gjort forgjeves. At man har sådd et frø som kan spire og vokse videre, selv om klimaet er blitt forandret, forklarer Wiehe.

For solidaritet, mot paroler 



– Teksten kan også minne om en slags kommentar til utviklingen i Skandinavia de siste årene, hvor mange rettroende dogmatikere på venstresiden har mistet sin barnetro og tatt et oppgjør med seg selv?


– Javisst! Samtidig som den ytre handlingen er knyttet til valget i Nicaragua, handler den på et annet plan om faren for å stenge seg inne i en tro slik at man ikke lenger ser virkeligheten. «Alla dessa minnen» er en sang mot paroler, men ikke mot solidaritet. Politisk parolemusikk kan ha en viktig funksjon på et visst tidspunkt, men når parolene først er formulert, er det viktig å legge dem ned og gå videre, fordi utviklingen og historien ruller ubønnhørlig framover, svarer Wiehe.

Veiviser

Da Mikael Wiehe fikk sitt gjennombrudd tidlig i 70-årene, var det som medlem av Hoola Bandoola Band. De definerte på mange måter den svenske musikkbevegelsens utvikling, med Wiehe og felles Bandoola-venn Bjørn Afzelius som sjefsguruer og veivisere.

Også i årene etter Hoola Bandoola har de to markert seg, både som soloartister og innimellom også som samarbeidspartnere.
At Afzelius er den av dem som har hatt størst salgsframganger i Norge, tar Wiehe med den største ro, og det er ingen grunn til å betvile at han gleder seg oppriktig på Afzelius’ vegne over suksessen med «Tusen bitar» det siste året.

– Det gleder meg voldsomt! For alle artister går det nødvendigvis litt opp og ned, og mange ganger er det litt tilfeldig hvilken vei det går.
Men ved siden av talent, trengs hardt arbeid, og jeg har alltid vært imponert over Bjørns vilje og evne til å jobbe.

Bryte ned barrierer

– Samtidig viser Anne Linnets «Tusen bitar» noe av det vidunderlige ved musikk. Hvordan en sang kan bryte ned alle naturlige barrierer og smyge seg inn under huden på folk. Det viser hvor stor kraft musikk faktisk kan ha, sier Wiehe som startet sin musikerkarriere som jazz-saksofonist tidlig i 60-årene, men som så mange andre ble fenget av de nye tonene som Beatles, Stones og andre spredte i de årene.

Grunntonen hans har siden ligget et sted mellom rock og viser, men spesielt på sine tidlige 80-talls plater eksperimenterte han mye med rocketeelektroniske klanger i sin musikk. På den Billy Cross-produserte «Allt är förändrat» er elementer fra alle hans faser med.

– Jeg føler ikke at jeg med denne plata har tatt et musikalsk skritt framover. Den har mer karakter av en naturlig modningsprosess som har ført til et oppsummeringsbehov. De som ønsker å være negative, kan hevde at jeg har stagnert eller at platen spriker for mye. Men jeg håper at folk tenker mer positivt, og som meg føler at det er en god og variert plate, smiler Mikael Wiehe.

Av Leif Gjerstad

(intervjuet opprinnelig publisert i NTB mars 1991)

Legg igjen en kommentar