Millenium-boka jeg ikke gidder lese

millenium

Stieg Larsson (t.v.) skapte Millenium-universet som David Lagercrantz nå prøver å utnytte i ny bok. (Foto: Norstedts)

Stieg Larssons tre bøker med Lisbeth Salander i hovedrollen solgte utrolige 80 millioner etter at de kom ut midt på 00-tallet. Alle tre tok også spranget fra bokperm til filmlerret. Slikt blir det penger av. Nærmere bestemt fire milliarder kroner når alt regnes inn, dersom vi skal stole på beregningene til den svenske avisen Dagens Industri.

Så langt er alt bare fryd og gammen. Men så var det det at Stieg Larsson selv døde noen måneder før den første boka, «Menn som hater kvinner», kom ut i 2005 og derfor aldri fikk oppleve suksessen. Og så var det det at Larssons mangeårige samboer, Eva Gabrielsson, ble spilt utover sidelinja av Stieg Larssons far Erland og bror Joakim Larsson.

Uten testamente hadde hun ingen rettigheter, og både selve pengearven og rettighetene til Millenium-universet gikk derfor til Larsson-familien.

Svikter Stieg

Gabrielsson bestrider ikke arven juridisk og hevder at pengene ikke betyr så mye. Det er hvordan den litterære arven etter Stieg Larsson forvaltes som hun bryr seg om, og det er på dette punktet hun er havnet i en uforsonlig og bitter konflikt med Stiegs far og bror.

Hun hevder at de svikter Stieg ved å utnytte ham kommersielt på en måte han ville svært ubekvem med. Og konflikten tilspisset seg ytterligere da planene om å lage en helt ny Millenium-bok ble kjent seint i 2013. Både hun og mange andre reagerte på dette med sjokk, vantro og raseri.

Fra Zlatan til Larsson

Siden forlaget Norstedts sammen med Erland og Joakim Larsson kontrollerer Moggilden fikk planene om en fjerde Millenium-bok raskt grønt lys. Lisbeth Salander, Mikael Blomkvist og de andre Stieg Larsson-karakterene kunne plukkes fram igjen, men selvsagt ikke Stieg Larsson. Han døde jo ni år før idéen om denne Millenium-oppfølgeren ble unnfanget.

Derfor trengte forlaget Norstedts en forfatter som kunne tenke seg å gå inn i og videreutvikle Larssons litterære univers. De trengte en forfatter som ikke hadde moralske skrupler over å melke og utnytte forfatterskapet til en død mann kommersielt.

De fant David Lagercrantz (sønn til den svenske intellektuelle høvdingen Olof Lagercrantz) som for et par år siden gjorde stor internasjonal suksess med sin fotballbiografi «Jag är Zlatan». Nå hadde han tydeligvis lyst til å føye «Jag är Stieg» til sin CV.

Prosjektet stinker

Eller kanskje er vi litt slemme mot Lagercrantz her. For han har jo gjentatte ganger presisert at han ikke prøver å etterligne Stieg Larsson, han bare forsyner seg grovt av det Larsson etterlot seg.

Forlaget, rettighetshaverne og Lagercrantz har forsvart prosjektet med at de ønsker å hedre Stieg Larsson og gi Lisbeth Salander et evig liv. Edelt nok, men jeg trodde kanskje Salander allerede hadde fått et evig liv? Og at det kanskje heller er David Lagercrantz som trenger Salander.

Moggliden & Co påpeker videre at nettooverskuddet (visstnok etter at forlag, forfatter og Moggliden har fått uspesifiserte summer) fra «Det som inte dödar oss» skal tilfalle det antirasistiske bladet Expo, som Stieg Larsson grunnla og var redaktør for fram til sin død.

Et prisverdig initiativ som det lukter avlat av. Faktisk stinker det så pass at begrepene gravplyndring og likskjending kan stå som en passende beskrivelse på prosjektet med David «Jag är Stieg» Lagercrantz.

Av Leif Gjerstad