Minnet av Merle Haggard

Merle Haggard døde på 79-årsdagen sin, onsdag 6. april. Her er han på scenen i 1971. (Foto Wikimedia/Creative Commons)
Merle Haggard døde på 79-årsdagen sin, onsdag 6. april. Her er han på scenen i 1971. (Foto Wikimedia/Creative Commons)

Da jeg var 18 år, og så skråsikker som bare en 18-åring kan være, var Merle Haggard og alt han representerte noe av det verste som fantes. Heldigvis tok det ikke så lang tid før jeg skjønte at jeg kanskje hadde tatt litt feil, likevel.

Da beskjeden onsdag kom om at lungebetennelse hadde tatt knekken på Haggard, på 79-årsdagen hans, opponerte jeg derfor ikke mot alle de som karakteriserer Merle Haggard som en av de virkelig store historiefortellerne i amerikansk musikk.

Reaksjonære rednecks

Det er selvsagt Vietnam-krigen, opprøret mot alle autoriteter og troen på den psykedeliske revolusjonens evne til å forandre verden som er grunnen til at Haggard og jeg kom så skjevt ut. For selv om jeg ikke ante noe om hans syn på noe, hadde han kort hår, cowboyhatt og spilte køntri. Dermed var han per definisjon en reaksjonær redneck som kjempet mot alt jeg sto for.

Og prøvde noen å påstå noe annet, kunne jeg bare banke i bordet, sette på 1969-hiten «Okie From Muskogee» og peke på setningen «we don’t smoke marihuana in Muskogee/we don’t take our trips on LSD/we don’t burn our draftcard down on main street/’cause we like to live in right and being free». Og som ikke det var nok, kom det også nedlatende setninger om free love og langhåra hippier i San Francisco. Hæ!?!?

Det fortalte alt om Haggard. Han fortjente ikke annet enn min overlegne forakt! For øvrig i likhet med Johnny Cash, den gangen.

Kan hippier spille country?

Men allerede før det hadde Gram Parsons begynt å rote til begrepene for meg. Sammen med The Byrds viste han i 1968 veien til «Sweetheart of the Rodeo», før han året etter prøvde vingene med Flying Burrito Brothers.

Da også Bob Dylan samme år fristet med «Nashville Skyline» ble det klart at det gikk an å være frika og ha langt hår og likevel spille country. Eller cosmic american music, som Gram Parsons foretrakk å kalle det. Sannsynligvis nettopp for å markere avstand til den redneck-stigmatiserte køntrien.

Og knapt hadde jeg rukket å fordøye Dylans og Parsons angrep på mitt svarthvite syn, før selveste syrekongene i Grateful Dead i 1970 slo til med både «Workingman’s Dead» og «American Beauty». To fantastiske plater som gjorde det umulig å opprettholde den dogmatiske avskyen for country.

Usminkede fortellinger fra et hard liv

Dette åpnet nye dører jeg kunne kikke inn gjennom, og det var da jeg sluttet fred med Merle Haggard. Det var da jeg kunne høre «Okie from Muskogee» med nye ører, og finne den store kraften som lå i hans fortellinger om et røft og tøft liv. Gjerne fortalt med hjelp av twang og elektriske gitarer (etterhvert kjent som The Bakersfield Sound) milevis unna den glatte countryen, men også gjennom mykt sadelgyngende og vakkert smektende melodier som sto i perfekt kontrast til tekstene.

For i sangene sine formidlet han gjerne usminkede historier fra sitt liv og refleksjoner knyttet til dette. Ikke minst om den tøffe og fattige oppveksten i Bakersfield, med biltyverier, vold og væpnet ran som ingredienser. Og som billett til en mangeårig dom i det beryktede San Quentin-fengselet.

Så Johnny Cash i San Quentin som fange

Det var også her han satt da Johnny Cash holdt sine tre legendariske San Quentin-konserter. Og kanskje var det redningen for den knapt 20 år gamle unggutten uten styring på livet. I hvert fall har Haggard gitt uttrykk for at det var da han så Cash spille i fengselet han skjønte at det var musikk han ville bruke livet på.

Da 23-åringen endelig slapp ut fra fengselet, ventet et par nokså tøffe år på ham, før han i 1965 (som 25-åring) fikk sin platedebut. Og deretter gikk det fort oppover, med «I’m a Lonesome Fugitive» i 1966 som den første (av totalt 38 låter) på countrylistenes førsteplass i hjemlandet, før det internasjonale gjennombruddet et par år etter med «The Legend of Bonnie and Clyde» og «Mama Tried». Siden har sanger som nevnte «Okie From Muskogee», «If We Make It Through December» (1973) og andre sikret Haggard plass blant de store country-legendene.

Siste plata med Willie Nelson

Den siste plata med Haggard kom for øvrig i fjor. Da spilte han inn albumet «Django & Jimmie» med sin gamle outlaw-kompis Willie Nelson. De hadde også planlagt en turné sammen som nå aldri blir av.

Apropos Willie Nelson, så har jo han både langt hår og røyker masse dop. Kanskje ikke Merle Haggard mente alt han sang i «Okie From »Muskogee» så bokstavlig likevel?

Av Leif Gjerstad

Les også: Willie Nelson på veien igjen (arkivintervju fra 1996)

Print Friendly, PDF & Email

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *