Monica Isakstuens favorittord

«Vær snill med dyrene» er Monica Isakstuens tredje roman. I kveld kan hun få Brageprisen for den. (Foto: Paal Audestad/Tiden Norsk Forlag)

«Vær snill med dyrene» er Monica Isakstuens tredje roman. I kveld kan hun få Brageprisen for den. (Foto: Paal Audestad/Tiden Norsk Forlag)

I kveld deles Brageprisen ut og fire vinnere i fire ulike kategorier skal kalles opp på podiet. En av de nominerte i klassen for skjønnlitteratur er Monica Isakstuen, som i sin nye bok kommer med oppfordringen «Vær snill med dyrene». Det er vi selvsagt, men kanskje vi også kan be Monica om å være så snill å fortelle oss favorittordet hennes?

Mitt favorittord: Varme

 

– Hvorfor dette ordet?

– Det ordet rommer så mye, jeg tenker for eksempel mye på fysisk varme akkurat nå, ettersom vi nettopp har flyttet inn i et to hundre år gammelt steinhus. Varme, som jeg ofte har tatt som en selvfølge, er noe vi plutselig må jobbe litt mer for (og ikke minst: betale en god del mer for). Jeg setter rett og slett varme veldig høyt for tiden. I tillegg kommer varme mellom mennesker, varme i et blikk, varme i en tekst, og så videre.

– Hvilke assosiasjoner får du til det ordet?

– Utelukkende gode assosiasjoner. Varme gir ro. I ordets aller enkleste betydning ser jeg for meg en peis, en sofa det går an å krølle seg sammen på og foreldrene mine som sitter i hver sin stol og snakker sammen, mens jeg sovner til lyden av stemmene deres.

– Du er aktuell med og Brage-nominert for din nye roman «Vær snill med dyrene». Har du brukt favorittordet ditt der?

– Ja, siden du spør så måtte jeg jo sjekke. Jeg fant «varme» åtte ganger. Altså ingen utstrakt bruk, men det dukker blant annet opp når hovedpersonen skal beskrive datterens blikk, hun ser noe der som minner henne om mormoren som ikke finnes lenger. Og så er det litt varme i tekstene som handler om kattemødre og ungene deres. Stort sett bruker jeg nok de ordene jeg føler teksten trenger, framfor ord jeg liker særlig godt selv.

– Kan du si noe om hva den nye boka di handler om?

– Den handler om umoderne følelser i en moderne tid. Karen har nettopp gått fra mannen sin, og derav følger en helt ny måte å være mor på. Fra å være sammen med datteren hele tiden, deles nå tiden i to; en uke på og en uke av. Det strever hun fælt med. Hodet og samfunnet rundt henne sier at det er sånn det skal være når man har skilt seg med barn på lasset, likestilt og rettferdig, mens kroppen forteller henne noe helt annet. Barnet er mitt! brøler den. I dette spennet har jeg skrevet boka.

– Hvordan fikk du idéen?

– Jeg har lest flere romaner hvor det å være forelder på denne måten ligger der som et bakteppe, eksempelvis hos Hjorth, Gulliksen og Ørstavik med flere, men da er det ikke selve barnefordelingen og av/på-tilværelsen som er saken. Snarere ligger temaet der som noe man kanskje har akseptert. Jeg har savnet tekster som viste hvor jævlig vanskelig og smertefullt det kan oppleves. Hvor redd man kan være for hva det gjør med barnet, for hva det gjør med en selv. Hvis man er mor den ene uken, hva er man i den andre? Og ettersom jeg sitter på en slags versjon av denne erfaringen selv, var det bare å hamre løs på tastaturet. Utforske om det gikk an å skrive fram en annen mor, et annet barn, et annet liv ut fra dette. Heldigvis klarte jeg det, og heldigvis var det nesten like morsomt som det var slitsomt.

Av Leif Gjerstad

Flere favorittord her!