Musikalsk gresshoppe

(intervju opprinnelig publisert i september 1996)

John Cale i aksjon på scenen, tatt noen år før vi snakket med han i 1996. (Foto: Wikimedia Commons)

John Cale i aksjon på scenen, tatt noen år før vi snakket med han i 1996. (Foto: Wikimedia Commons)

Oslo/New York: John Cale har vært innom det meste, men det er lenge siden han har gitt ut noe i nærheten av en strait rockplate. Nå mener 54-åringen at tida er moden for den slags, og omsetter ord til handling med albumet «Walking On Locusts».

– Sangene på denne plata har ventet på å bli skrevet, men grunnet andre prosjekt har de måttet vente helt til nå, forteller den gamle Velvet Underground-legenden på telefon fra hjemmet sitt i New York.

Med seg på «Walking On Locusts» har han blant andre David Burne og Moe Tucker, og han omtaler selv sin nye CD som sin mest kommerse plate siden «Fear» og «Slow Dazzle» i henholdsvis 1974 og 1975. Men at det er et frieri overfor platekjøperne vil han ikke gå med på.

– Selvsagt kunne jeg alltids ha bruk for noen ekstra millioner dollar, men å jobbe slik musikalsk er litt for fjernt for meg. Hadde jeg tenkt i de baner, hadde jeg nok gjort det for evigheter siden, humrer Cale.

Mer harmonisk

Selv om Cale trekker visse paralleller til «Fear» og «Slow Dazzle» framstår «Walking On Locusts» likevel som en mer dempet og harmonisk plate.

– Joda, det stemmer sikkert. Mens jeg på de to første fokuserte på mitt psyko-frenetiske aspekt, preges «Locusts»-sangene av at jeg var lettere til sinns da jeg skrev dem, svarer Cale. Men når vi følger opp med å spørre om det også betyr at han er mer harmonisk som person nå, ler han lettere overbærende.

– Ikke trekk for kjappe konklusjoner. Du er journalist, ikke psyko-analytiker! Men ok, mitt liv er annerledes nå enn for 20 år siden, og i dag har jeg vel litt mer sans for generell optimisme enn tidligere. Men det må ikke bli for mye av det gode. Livet er mer sammensatt enn som så.

Glem Eno!

Som musiker er klassisk-skolerte Cale sammensatt i aller høyeste grad. Han har jobbet med alt fra Velvet Underground til avant-garde, ballett og film, foruten at han også har produsert folk som Patti Smith, Iggy Pop og Squeeze.

I 1990 gjenopptok han også et samarbeid med Brian Eno på prosjektplata «Wrong Way Up», men noe nytt samarbeid med Eno synes ikke aktuelt.

– Jeg prøver fortsatt å fjerne kniven han kjørte ned mellom skulderbladene mine. Hans oppførsel er noe av det sjofleste jeg har opplevd. Vi lagde den sammen, men i ettertid har han framstilt det som om alt kom fra ham. Min rolle er redusert til den initiativløse slaven som følger ordre, fnyser Cale sint.

Eno ønsker han derfor ikke å snakke mer om, og det er bare aller nådigst han svarer på det opplagte spørsmålet om Velvet Underground-perioden.

– Vi var et godt band, og kanskje kunne gjenforeningen i 1993 ført til noe mer. Men det var visse krefter som ville noe annet… Vel, nå som Sterling Morrison er borte, er også Velvet gravlagt for all evighet. Jeg savner Sterling, og for hans skyld er jeg glad vi rakk gjenforeningen før han døde, sier John Cale før han takker for seg og legger på.

Av Leif Gjerstad

(intervju opprinnelig publisert i NTB september 1996)