Musikkmisjonæren hedres i Oslo Konserthus

Etter nesten 50 år i NRK hedres Harald Are Lund med egen fest i Oslo Konserthus torsdag 26. januar. (Foto: NRK)

I fjor høst fylte Harald Are Lund 70 år. Da var det også ubønnhørlig slutt etter 49 år i NRKs tjeneste. I kveld hedres hans eventyrlige innsats for musikk utenfor den mest opplagte mainstream med en egen kveld i Oslo Konserthus.

Selv har jeg faktisk kjent Harald Are Lund like lenge som han har jobbet i NRK. Da jeg begynte på Teisen skole i Oslo høsten 1966, gikk Lund i siste gymnasklasse. Så pass mye eldre enn meg at det ikke var naturlig at vi hadde noen nær kontakt, men musikken knyttet likevel litt bånd. I den forstand at den gangen, lenge før walkman og alle sånne moderne duppeditter var påtenkt, var musikk i større grad et felleseie, og i store fri ble elevene i skolegården foret med musikk som ble spilt over skolens råtne høytaleranlegg.

Og han som den gangen hadde ansvar for å spille musikk for alle oss andre var Harald Are Lund. Til stor glede for sånne som meg, men også litt omdiskutert blant mange på grunn av sin uvilje til å spille de mest popete hitsene. Det ble helst litt mer sær undergrunn, men siden det også var der jeg smaksmessig befant meg, var det også denne profilen som gjorde at vi ble litt kjent med hverandre. Riktignok ikke så veldig tett, 4-5 års aldersforskjell er tross alt mye i den alderen.

Da han sluttet måtte man utse en som kunne overta stafettpinnen, og det ble meg. Som sikkert litt inspirert av Harald bestemte meg for å blåse av alle som kom med sine topplistesingler, og heller spille den musikken jeg mente de burde lytte på. Ikke alltid like ukontroversielt, og en gang så upopulært at noen som aldri fikk spilt platene de kom med bestemte seg for å ta meg. Jeg måtte barrikadere meg inne på det lille kottet hvor platespilleren sto, mens noen av mine allierte var i fysisk nevekamp mot inntrengerne rett utenfor døren. Heldig for meg vant vennene mine slåsskampen!

Det var den gangen musikk var viktig!

Litt kontakt

Allerede på det tidspunktet hadde Harald Are Lund begynt i NRK, og noen år seinere ble også jeg musikkjournalist. Dermed har vi hatt litt kontakt opp gjennom årene, selv om det også her er blitt mindre etter at han flyttet på landet og stort sett bare har vært i Oslo da han nattestid skulle spille inn sine radioprogrammer på Marienlyst.

Jeg tror faktisk sist gang jeg traff han kan ha vært da han fylte 67 år i november 2013 og egentlig ble pensjonist, men i stedet ble programleder for nystartede NRK P13. I den anledning intervjuet jeg han for Journalisten, og siden store deler av intervjuet var tidløst og handlet om hans historie og forhold til musikk, kan det derfor passe godt å trekke det fram i dag. Som et lite vorspiel til feiringen av Harald Are Lund i Konserthuset torsdag 26. Januar.

 

(intervjuet under er fra november 2013. Versjonen er litt justert og oppdatert der tidsangivelser skulle tilsi det)

Musikkmisjonæren

-­ For noen år siden uttalte du at du så fram til pensjonisttilværelsen, for da ville du endelig få tid til å grave i platebunken og spille gamle, personlige favoritter. Da du fylte 67 med mulighet til å bruke tida på disse gamle platene, valgte du i stedet å si ja til å bli med i NRKs P13, for oss som er blitt «for gamle for P3, men for rocka for P1»? ­

-Ja, men jeg gikk et par runder med meg selv før jeg bestemte meg. Jeg måtte tenke over om jeg virkelig orket og gadd dette her, for det er jo krevende. Men det er også en tilværelse jeg kjente og likte, mens jeg visste lite om livet som pensjonist. Det er noe jeg aldri hadde tenkt særlig på, og det er en rar situasjon å være i. Kanskje ble det bare lettere å si ja til å fortsette enn å slutte? ­

– Du kom inn i NRK via Radioteateret i 1967, før du året etter ble programleder for «Platespiller’n». Siden har du hatt en rekke ulike programmer i statskanalen, hvor du har presentert musikk litt utenfor mainstream. Hvordan har du klart å bevare motivasjon og nysgjerrighet for alt det nye som skjer gjennom 45 år? ­

– Det enkleste svaret er at det er musikken som har holdt meg oppe. Det lages utrolig mye bra musikk. Men selvsagt har også jeg kunnet gå lei innimellom. Da har jeg prøvd å skru av, selv om det ikke har vært så lett over lengre tid i en jobb som min. Men plutselig har jeg hørt noe igjen som jeg liker veldig godt, og da er lysten og motivasjonen kommet tilbake. ­

– Hvilke tanker gjør du deg rundt utviklingen i NRK og populærmusikkens posisjon i løpet av karrieren? ­

– Først og fremst at det er en helt annen verden! Da jeg startet brukte NRK fortsatt langbølgen og mellombølgen til sin ene kanal, og noen andre radiokanaler i Norge fantes ikke. Siden fikk vi FM, kommersiell radio og flere NRK-kanaler, før vi nå opplever en voldsom digital knoppskyting. Parallelt med dette er tilbudet av musikk i eteren blitt utrolig mye større. Likevel er mitt inntrykk det at de som bestemmer fortsatt ikke er så opptatt av musikk. De vet at det er noe de må ha, men helst bruker de musikken til å fylle hullene mellom verbalinnslagene. De ser dessverre ikke viktigheten av å lage ordentlige journalistiske programmer om og med populærmusikk, og at NRK for få år siden valgte å legge ned «Lydverket» på TV syns jeg sier alt om dette! ­

– Likevel er du blitt tro mot NRK hele tida? ­

– Lenge fantes det jo ikke noe alternativ, og etter at alternativene dukket opp, har de ikke fristet. Som fagperson har jeg hørt noe på andre kanaler, men hver gang går jeg etter kort tid lei det de kommersielle kanalene tilbyr og vender tilbake til NRK. For meg er det helt klart NRK som gjelder, selv om jeg som radiolytter foretrekker verbalprogrammer. Det har sikkert å gjøre med at jeg hører så mye musikk ellers. ­

– Og musikk har du dessuten nok av hjemme. Din samling skal telle mer enn 50.000 plater og ukentlig får du påfyll med et 40-talls filer med musikk samt noen nyheter fra plateselskapene. Du kjøper kanskje ikke plater lenger?

-­ Jo da, jeg kjøper fortsatt noe, men mest på nett. Jeg har vel uansett brukt nok tid i platebutikker som det er, også den gangen jeg var ung og uten penger. Et par ganger skjedde det at jeg stjal plater, noe jeg skammet meg for allerede den gang. Lidenskapen og lengselen etter å høre ny musikk var så sterk at samvittigheten tapte. Men jeg vil gjerne presisere at det skjedde bare disse to gangene, og aldri etter at jeg begynte å jobbe og tjene penger! ­

– I alle år har du vegret deg for å omtale deg selv som musikkjournalist. Du foretrekker i stedet «musikkformidler»? ­

– Det skyldes at da jeg vokste opp var det to typer journalister. Det var han eller hun som hadde gått den lange og harde veien, fra en liten lokalavis til mer sentrale posisjoner i større medier. Og så var det de som hadde studert journalistikk og lært seg yrket slik. Jeg har verken gjort det ene eller andre. Riktignok var jeg redaktør i skoleavisa da jeg gikk på Teisen gymnas i Oslo midt på 60-tallet, og elsket det. Men det er også alt. Jeg har ganske enkelt hatt for stor respekt for journalistyrket til å føle meg berettiget til å kalle meg journalist. ­

– Da du fylte 50 år hadde noen av dine kolleger fått DumDum Boys til å spille et par låter på festen for deg, og da du fylte 60 ble du feiret av Motorpsycho med egen konsert på Blå. Og i 2009 fikk du Radioens hederspris. Sammenlignet med andre profilerte NRK-veteraner har du likevel vært lite synlig i offentligheten?

– Jeg har ikke hatt noe særlig behov for å synes, og ikke har jeg noen interesse av nightclubbing heller. Etter at jeg i 2001 flyttet til Tangen i Hedmark, halvannen times kjøring fra Oslo, har jeg heller ikke hatt kontor på Marienlyst. Jeg har sittet hjemme og jobbet, så har jeg dratt ned til NRK hver torsdag ettermiddag og sittet i studio utover kvelden og natta for å gjøre ferdig mine ukentlige program. Og så har jeg dratt hjem igjen. Med et slikt liv og arbeidsrytme treffer man ikke så mange, og man blir mer usynlig. Men det passer meg bra. Jeg trives aller best hjemme, med min musikk, mine bøker og mine filmer. ­

– Du har også fortid på 70- og 80-tallet som sentral plateprodusent, for blant andre Junipher Greene, Vømmøl, Kåre Virud, Jonas Fjeld og CanCan. Men det begynner å bli noen år siden nå? ­

– Ja, men det skjer faktisk rett som det er, også i dag, at jeg blir spurt om å produsere en plate. Men det tar så lang tid at jeg alltid har svart nei, selv om jeg noen ganger har angret i bakkant. Det er likevel ikke slik at jeg ikke har produsert noe de siste tiårene, for jeg har tross alt produsert hundrevis med konserter og musikkinnslag i NRK. For selve prosessen, å være med på å fargelegge lydlandskapet og ikke minst det å skape sjeldne lyder, er noe jeg alltid har vært veldig opptatt av. ­

– Selv om du har spilt mye nytt fra undergrunnen i dine programmer, er det også noen du alltid har vendt tilbake til. Slik som Captain Beefheart? ­

– Hehe, jeg har prøvd å få med en låt i uka av Beefheart. Han tegnet meg ved to ulike anledninger på 1970-tallet, samtidig som jeg har så stor respekt for de dørene han åpnet for meg med sin musikk, at jeg føler jeg skylder ham det. Dessuten blir ikke Captain Beefheart spilt noen andre steder, så da blir det enda viktigere at i hvert fall jeg spiller ham! ­

– Apropos Beefheart, da du gikk på Teisen hadde du oppdraget å spille plater i Store Fri, som alle i skolegården kunne høre. Jeg overtok jobben etter deg, og en gang måtte jeg barrikadere meg. Noen elever var rasende fordi jeg ikke spilte hitsinglene de kom med, men heller foretrakk personlige og mer obskure favoritter. Slik som på den dagen: Captain Beefheart! ­

– Ja, det er rart det der, hvordan det som i 1968 var sært ble stuereint bare noen år seinere. Og slik er det i grunn fortsatt. Det som er sært i dag er ofte mainstream i morgen. Men det bare illustrerer hvordan kreativiteten kommer fra undergrunnen og hvor viktig det er å gi den mulighet til å utvikle og utfolde seg. Også i radioen!

Av Leif Gjerstad

(Saken er basert på et intervju gjort høsten 2013 for fagbladet Journalisten, men her noe redigert og med justerte tidsangivelser der det måtte være naturlig.)

 

Legg igjen en kommentar