Neville Brothers – med pulsen på samtida

(intervju opprinnelig publisert mai 1992)

Neville Brothers er bekymret for den poltiske situasjonen i hjemlandet. (Foto: www.thenevilles.com)

 

Oslo: – Situasjonen i USA er virkelig ille og blir bare verre for hver dag. Håpløsheten har spredt seg i store deler av det amerikanske samfunn, og mange ungdommer tror deres eneste vei ut av uføret er gjennom stoff ogvvåpenbruk. I mange ghettoer er det allerede krigstilstand, men jeg er redd dette bare er begynnelsen, sier Charles Neville.

– Situasjonen i USA er virkelig ille og blir bare verre for hver dag. Håpløsheten har spredt seg i store deler av det amerikanske samfunn, og mange ungdommer tror deres eneste vei ut av uføret er gjennom stoff ogvvåpenbruk. I mange ghettoer er det allerede krigstilstand, men jeg er redd dette bare er begynnelsen. Det er bare et tidsspørsmål før desperasjonen og avmakten i det fattige USA blir så stor at det virkelig eksploderer, frykter Charles Neville.

Opptøyer i storbyer

Med opptøyene i amerikanske storbyer brent fast på hornhinnen, framstår Charles Nevilles uttalelse som en meget presis beskrivelse av de siste dagers hendinger. Men uttalelsen falt et par uker før frikjennelsen av de fire hvite politimennene antente gnisten i Los Angeles, da Charles Neville var en snartur innom Norge for å snakke om The Neville Brothers nye plate, «Family Groove».

Charles Neville dystre profeti gikk i oppfyllelse raskere enn han kanskje selv hadde forventet, og gjør musikken til Neville Brothers enda mer aktuelle. For mens «Family Groove» byr på brødrene Art, Aaron, Charles og Cyril Nevilles sedvanlig velsmakende kreolbrygg, dveler mange av tekstene nettopp rundt de håpløse levekår til en stadig større del av den amerikanske befolkningen. Med sult, rasisme, arbeidsløshet, vold, stoff og de husløse som stikkord.

«The cost of living is going up every day/while the chance of living is going down/though some say things could get worse/tell that to a hungry child, or a dad without a job/when hungry homeless families become an angry mob/nature takes its course» synger brødrene i låten «One More Day». Og i «Line Of Fire» følger de opp med «war – the order of city life/where street signs are markers of battle lines…guns are friends to anyone/you don’t know where the next shot is coming from».

Brutal virkelighet 

– Selv har jeg passert 60 og bor bra i New Orleans, men for alle som ønsker å se virkeligheten er den for åpenbar til å ignoreres. Dessverre er det mange som ikke ønsker å se sannheten i øynene, fordi de profiterer på at andre holdes nede i elendighet. Avstanden mellom rike og fattige har økt dramatisk under Reagan og Bush, og antall mennesker som lever i nød har økt like dramatisk.

Men siden det er den lille, rike delen av USA som har den politiske makt, blir det gjort svært lite for å rette opp den skjeve situasjonen. Dessverre, for skal det amerikanske samfunnet kunne ha noen framtid må vi spille på lag og ikke mot hverandre, slik som i dag, kommenterer Charles Neville som ikke helt uventet bekrefter at det sosiale budskapet er viktig for The Neville Brothers.

– Hvis musikken ikke kommer rett fra hjertet, blir den bare en stor, intetsigende tomhet. Siden vi er klar over problemene vier vi dem også oppmerksomhet, men uten å bli for negative. I sangen du siterte fra, «Line Of Fire» synger vi også «put down that gun, boy». Løsningen på USAs problem ligger ikke i mer vold, men i medmenneskelig kjærlighet og større toleranse. Og det er vårt håp at musikken vår kan fungere som en påminnelse om akkurat dette.

Musikk for kropp og sjel

Når NTBs utsendte treffer Charles Neville, virker han som en meget blid og sympatisk bestefar. Og leende forteller han at selv om ikke alle liker det de synger om, så har de likevel ikke støtt på noen problem med sine tekster.

– Riktignok har Neville Brothers fått minimal radiospilling på de større stasjonene, men mindre og mer alternative radiostasjoner spiller oss. Inklusive direkte politiske sanger som «Sister Rosa» (om borgerretts-aktivisten Rosa Parks) og «Sons And Daughters» (om en uskyldig dømt livstidsfange) fra våre to foregående plater «Yellow Moon» og «Brother’s Keeper». Dessuten sørger vi alltid for at tekstene blir en del av en større enhet. Dette er musikk som du både kan danse og lytte til. Så det er sikkert mange som har stor glede av vår musikk, selv om de ikke bryr seg særlig om tekstene.

Heksebrygg

Neville-brødrene er en institusjon i amerikansk musikkliv, og har foruten åtte album sammen også markert seg i mange andre sammenheng. Ikke minst i The Meters, som i 70-årene var den fremste eksponenten for New Orleans-funk, men også som soloartister.

– Som brødre har vi mye til felles, samtidig som vi også har jobbet med nokså forskjellige musikalske stilarter. Slik som gospel, pop, soul, afro, funk, jazz og rhythm & blues. I New Orleans kalles denne blandingen gumbo, og det er ganske typisk for musikk fra New Orleans å blande alle mulige ingredienser. Slik også det kreolske kjøkkenet gjør, forklarer Charles Neville som også ser det som et naturlig utslag av gruppas vidtfavnende smak at «Family Groove» åpner med Steve Millers gamle klassiker «Fly Like An Eagle».

– En god sang med et aktuelt og viktig politisk budskap.

New Orleans-arv

Den sympatiske saksofonisten hevder videre at Neville Brothers velsmakende brygg skyldes arven fra New Orleans, hvor den opprinnelige afro-tradisjonen og voodoo-elementene fremdeles lever og gror. Men selv om forståsegpåere og andre musikere lenge har trykket Neville Brothers til sitt bryst, var det først med «Yellow Moon» at de større kommersielle framgangene også meldte seg?

– Det har med produksjonen å gjøre. Med Daniel Lanois som produsent på «Yellow Moon» fikk vi for første gang et moderne lydbilde som sto godt til vår musikk. Den ble lettere tilgjengelig, uten at vi trengte å kompromisse eller legge om vår musikalske kurs, sier Charles som selv startet sin musikalske løpebane i 1954, og som på «Family Groove» har med seg barnebarnet Damien.

– Nesten samtlige i Neville-familien er musikere, og det er betryggende å se at etterveksten er god nok til at vi på denne plata kan bruke tre Neville-generasjoner. Det garanterer skikkelig «family groove»!

 

Av Leif Gjerstad

(intervju opprinnelig publisert i NTB mai 1992)

Legg igjen en kommentar