Nils Lofgren: Fra trekkspill til trampoline

 

 

Nils Lofgren-intervju i Dagbladet 19.11.1981 (faksimile)

Nils Lofgren-intervju i Dagbladet 19.11.1981 (faksimile)

(intervju opprinnelig publisert i 1981)

– Jeg begynte å spille rock fordi jeg ønsket litt avveksling fra mine trekkspill-studier. Så rock er bare en del av min musikalske uttrykksform, selv om det kanskje er den eneste uttrykksformen mine tilhengere forbinder meg med. Men jeg skriver faktisk også mye – små søte melodier og sånn – som passer bedre for vår foreldregenerasjon, fortalte 29-årige Nils Lofgren noen timer før Oslo-konserten sist søndag.  Foreløpig har han imidlertid ingen planer om å gi ut disse, men håper at det kan skje en eller annen gang i framtida.

Neil og Nils

Nils Lofgrens navn ble kjent i rockkretser da han med stort hell hjalp Neil Young med gitarspillet på «After The Goldrush»-LPen. «Vidunderbarnet» ble spådd en lysende framtid, men selv om kritikere og andre musikere har hyllet ham, har den helt store suksessen unnsluppet ham.

– Jeg har ikke klart å prikke inn den store singlehiten som åpner alle dører for en artist, konstaterer Nils og tilføyer:

– Men jeg er ikke bitter av den grunn. Kanskje kommer min tid, kanskje kommer den ikke. Det er slikt en aldri kan si noe sikkert om på for hånd. Riktignok har jeg vært med lenge i bransjen, men jeg startet som så ung at jeg fremdeles føler meg som en nybegynner som fortsatt har mye å lære.

Kommer med nytt band

Foruten Neil Young har Nils Lofgren også har samarbeidet med blant andre Lou Reed.

– Det gikk virkelig greit, erindrer Nils leende. – Jeg satt hjemme hos meg selv og spilte noen melodier på en kassett som jeg sendte til Lou. Deretter gikk det en tid før Lou Reed plutselig ringte en grytidlig morgen og fortalte at han i løpet av den natta hadde sittet oppe og skrevet alle tekstene!

Kort tid før Lofgren la ut på denne Europa-turneen, ga han ut LPen «Night Fades Away». Musikerne som medvirket på denne LPen er imidlertid ikke de samme som er med på turnéen.

Hans nåværende band er faktisk så fersk at Lofgren uten omsvøp innrømmer at det ikke er helt samspilt enda.

– På grunn av influensa mistet vi verdifull øvingstid før vi kom hit, men jeg føler at vi forbedrer oss nær sagt fra konsert til konsert.

Trampoline på scenen

Nils Lofgren, slik han ble presentert på et pressebilde i 1981. (Foto: Backstreet Records) photo from promoarchive.com/ Photofeatures

Nils Lofgren, slik han ble presentert på et pressebilde i 1981. (Foto: Backstreet Records)
photo from promoarchive.com/ Photofeatures

Lofgrens band har skiftet opp gjennom åra, men det som i ti år har vært en trofast følgesvenn på scenen er en trampoline. Leende forklarer han årsaken til det merkelige sceneutstyret.

– Det er vanskelig å holde øyekontakt med både musikere og publikum samtidig. Trampolinen underletter imidlertid dette. På den kan jeg stå og betrakte mine musikere, for deretter ved et byks å være tilbake ved mikrofonstativet og rette oppmerksomheten mer den andre veien, forteller Lofgren og legger til:

– Dessuten drev jeg som ungdom med gymnastikk, og det er vel denne interessen jeg har tatt med inn på scenen.

– Har du aldri falt av?

– Joda, det har skjedd, men aldri slik at jeg har blitt alvorlig skadd. Men jeg er også blitt noe forsiktigere med tida. Før gjorde jeg saltomortale med gitaren, nå gjør jeg det uten gitar. Da jeg gjorde den med gitaren, rettet jeg ofte min egen oppmerksomhet og konsentrasjon litt for mye mot det forestående spranget. Så jeg sluttet med det for musikkens skyld.

Svenske besteforeldre

Forteller en meget sympatisk og omgjengelig Nils Lofgren. som til tross for sitt navn bare snakker amerikansk. Selv er han født i Chicago men oppvokst i Maryland hvor han fremdeles bor og akter å fortsette å bo.

– Jeg, vil gjerne bo i nærheten av min nærmeste familie, forklarer Lofgren med henholdsvis svenske og sicilianske besteforeldre.

– Faren min var tre år da hans foreldre forlot Sverige. Men navnet og kontakten med slekta i Sverige har vi beholdt.

Av Leif Gjerstad

(intervju opprinnelig publisert november 1981 i Dagbladet)