Noen nye vi håper på

«Jeg husker 2016 som det var i går», skrev en venn på Facebook første nyttårsdag. Nå er det gått to uker siden nyttår, og fortsatt husker jeg året som var! Jeg husker til og med noen nye artister jeg ble kjent med i løpet av 2016, og som jeg håper på mer fra i tida som kommer. Her er noen å holde øyne og ører åpne for!

Men før jeg lister opp noen nye, presiserer jeg at de ikke nødvendigvis er så veldig nye. Bare nye for meg i 2016. For det som er så fint med noe forfriskende nytt, er at det er like forfriskende selv om du måtte være lysår bak enkelte andre.

Ok, her er noen artister jeg stiftet bekjentskap med i fjor og som jeg mener du også burde teste, i den grad du ikke allerede har gjort det for lengst.

Hjerteslag «Vannmann 86»

De hørte jeg mye om da de debuterte året før, men av en eller annen grunn fikk jeg aldri hørt bergensgruppa før med 2016- albumet. Og jeg ble fort fan av deres energiske rock med like doser pop og pønk.

Les også: Ti norske og svenske plater som lyste opp 2016

 

Margo Price «Midwest Farmer’s Daughter»

Etter mange tøffe år med hard kamp i Nashville, fikk Price kontrakt med plateselskapet til Jack White. Og hun kvitterte for tilliten med et glimrende album hvor hun synger sitt liv på en troverdig måte som ivaretar countryens beste kvaliteter uten å henfalle til klisjeer.

Les også: Etter tolv år setter Nashville endelig pris på Margo Price

 

Christine & The Queens «Chaleur Humaine»

Christine er fransk og heter egentlig Héloise Letissier, og denne plata kom egentlig ut allerede 2014 i hennes hjemland. Men det var i fjor plata kom til Norge og Christine til Øya, og det var i fjor den tøffe fengende popen med distinkt og uttrykksfull vokal over en litt upolert synth-bakgrunn fikk meg til å spisse ører.

 

Kevin Morby «Singing Saw»

Muligens noen kjenner ham fra The Woods, men jeg ble først kjent med 28-åringen på hans tredje soloalbum «Singing Saw». Trygt forankret i amerikansk singer/songwriter-tradisjon, med sanger som spenner fra dvelende ørkenstemning til mer arrangert og bitende folkpoprock. Med subtile virkemidler og ikke minst mange gode låter har han skapt et album som sakte men sikkert vokste til å bli en av mine favoritter i fjor.

 

Sam Outlaw «Angeleno»

Vestkystamerikaneren fikk hjelp av Ry Cooder på sin debut med vaskeekte country med klare popstenk og superfengende melodier som går utenpå det meste vi hørte i 2016.

Les også: Outlaw og Olsen: To spennende konserter denne uka

 

Aurora «All My Demons Greeting Me as a Friend»

Aurora Auksnes er fortsatt bare 20 år, men det føles som vi har kjent henne i en evighet. Og i hvert fall fra før 2016. Men etter mange enkeltlåter, utmerkelser og hitlisteplasseringer var det først i mars i fjor hennes langspiller kom, og den var breddfull med dunkel popmusikk som med Auroras sikre og stemningsfulle stemme ble helt hennes egen.

Les også: Heltent Aurora, tamme Chili

 

Car Seat Headrest «Teens of Denial»

23-årige Will Toledo har en rekke lavbudsjettsinnspillinger bak seg, men det er først med «Teens of Denial» han har klart å nå utover den nærmeste vennekretsen og markert seg som den nye indieyndlingen. Med fuzza gitarer og skramlete komp driver han musikken framover langs en sterkt melodiøs akse som lover godt for framtida.

 

Syd Arthur «Apricity»

Du finner myten allerede i navnet. Syd skal være til ære både for Hesses Siddhartha og psykedelialegenden Syd Barrett, mens Arthur visstnok skal være en referanse til Arthur Lee i Love. (referanser som burde tilsi at jeg burde ha oppdaget dem rundt debuten i 2010, men den gang ei). Legg til det ovennevnte at kvartetten kommer fra det engelske proggrocksenteret Canterbury (Soft Machine, Caravan etc) og du hører historiens sus i bandets lekne miks av psykedelia, pop og progg.

Av Leif Gjerstad

Legg igjen en kommentar