Norsk bygdedans overlevde ikke møtet med USA

Spellemann-nominerte Laura Ellestad forsker på hva som skjedde med norsk felemusikk da den kom til  USA. (Foto: Leif Gjerstad

Spellemann-nominerte Laura Ellestad forsker på hva som skjedde med norsk felemusikk da den kom til USA. (Foto: Leif Gjerstad

Oslo: Rundt 360 spelemenn emigrerte fra de norske hardingfeledistriktene til USA. Hva skjedde med musikken deres i møtet med «den nye verden»?

Det fulle svaret har vi ikke riktig ennå, men stipendiat Laura Ellestad ved Norges musikkhøgskole håper doktorgradsprosjektet «Norwegian Folk Fiddle in North American Contexts» skal kunne belyse spørsmålet bedre.

– Noe forenklet kan vi si at musikermiljøet delte seg i to, henholdsvis «bygdedans» og norsk-amerikansk «old time music»-miljøet. I den første grupperinga fant vi hardingfelespillere som var aktive i miljøet rundt kappleik, de virkelige tradisjonsbærerne. I sistnevnte finner vi de som spilte til dans og sammen med musikere fra andre land utviklet en hybrid, forteller Ellestad.

Studien hennes tar utgangspunkt i utvandrede spelemenn fra de norske hardingfeledistriktene som slo seg ned i statene Minnesota, Wisconsin, Iowa, Nord-Dakota og Sør-Dakota. Ifølge Ellestad skyldes den geografiske avgrensningen rent praktiske grunner.

Går tett innpå miljøet

Ellestad ser nærmere på utviklingen i perioden 1900–1970. Hun planlegger å gå tett innpå et utvalg av bygdedans- og «old time»-felespillere som emigrerte til USA. Siden det finnes få opptak med dem og andre norske samtidige spelemenn, bruker hun først og fremst skriftlige kilder.

– Et interessant trekk er at bygdedans- og kappleiksmiljøet nærmest avgikk med døden i møtet med det nye USA. Trolig var den første generasjonen innvandrere utsatt for et sterkt integreringspress, mens neste syntes uinteressert i å ivareta sine norske kulturrøtter. Men med tredjegenerasjon ble det et markert oppsving for interessen for «røttene», forteller Ellestad.

Norske oldeforeldre

På mange måter kan Laura Ellestad selv passe inn i denne generasjonsbeskrivelsen. Hun er født og oppvokst i Calgary i Canada, med oldeforeldre som i sin tid utvandret fra Valdres.

Mens hennes egne besteforeldre ikke flagget sin norske kulturarv i særlig grad, inspirerte et tv-innslag fra åpningen av Lillehammer-OL faren hennes (som er musiker, komponist og lydtekniker) til å prøve seg på hardingfela. Og da Laura Ellestad noen år etter fikk tilbud om en egen hardingfele i bursdagsgave, takket hun ja.

Det resulterte etter hvert i at den kanadiske jenta i 2005 kom til Voss på et Ole Bull-stipend og siden tok timer og ble boende hos spelemann Tore Bolstad i tre måneder. Etter et par-tre år med stadige turer fram og tilbake Canada–Norge, har hun siden 2008 hatt fast opphold i Norge og fått med seg både en bachelor i tradisjonsmusikk ved Ole Bull-akademiet og en master ved Musikkhøgskolen. Samtidig har hun hatt en aktiv musikerkarriere, som tidligere i år ble belønnet med en Spellemannpris-nominasjon for soloalbumet «Valdresspel i Amerika».

«Old time music» sto sterkest

Om utviklingen for den norske musikktradisjonen i «det nye landet», tegner Ellestad opp to kurver i motsatt retning:

* Miljøet rundt bygdedans/kappleik var aktivt, men jevnt nedadgående inntil den siste kappleiken i regi av Hardanger Violinist Forbundet af Amerika ble arrangert i 1941.

* Den mer hybride varianten «old time music» levde videre og nådde et høydepunkt rundt 1970, før også den sakte, men sikkert tapte terreng.

– Bygdedanstradisjonen ble ikke videreført etter den første innvandrergenerasjonen og døde derfor ut. Forutsetningene for et videre liv for «old time music» var derimot mye større fordi dette var festmusikk à la «dans på lokalet». Her møttes fortrinnsvis nordmenn, svensker og tyskere, og i møtet mellom de ulike innvandrerkulturene oppsto en hybrid med utgangspunkt i populære danser som vals, polka og reinlender, forteller Ellestad.

Piano og banjo

Ifølge forskerstipendiaten kan forskjellen mellom norsk felemusikk i USA og gamlelandet til en viss grad høres i rytmikk og stil. Den største ulikheten ligger likevel i instrumentering.

– Delvis i bruken av piano, men framfor alt gjennom introduksjonen av banjo. Dessuten ligger det i musikeres natur å skrive eget materiale, så med årene er fellesrepertoaret blitt mindre, samtidig som det musikalske uttrykket er blitt mer forskjellig.

Og i dag? Ifølge Ellestad er det ganske god aktivitet rundt norsk folkemusikk i Nord-Amerika, men nå ikke nødvendigvis med «nordmenn som har fått overlevert musikken gjennom familien» som de dominerende.

– I dag preges miljøet mer av folk som har oppdaget musikken gjennom ulike kanaler på egen hånd, og de kan ha en nokså variert kulturell og etnisk bakgrunn, konstaterer Laura Ellestad.

Av Leif Gjerstad

(saken er skrevet på oppdrag for Forskning.no og ble publisert der tirsdag 5. mai)

Legg igjen en kommentar