Nytent a-ha

a-ha-1990-london

A-ha fotografert i London i 1990. (Foto: Top.de/Wikimedia Commons)

London: – Spør du meg om hvor jeg har vært den siste uka, og hvor jeg skal den neste, blir svaret at jeg ikke husker. Det er fly fram og tilbake mellom ulike land og flying fram og tilbake mellom TV-intervjuer og presse mest hele tida. Det er slik det blir, når man har en ny plate å presentere. «East of the Sun, West of the Moon».

Morten og Magne smiler og slår ut med armene. De har akkurat møtt oss i resepsjonen i Warner Building, hovedlokalene til a-has plateselskap i Kensington Church Street. Pål har tatt en snartur hjem for å skifte klær og om mulig få en liten matbit før det er på’n igjen. Den siste tiden har a-ha pendlet mellom USA, London, Oslo og Paris.

I Paris var de bl.a. for å delta i et fransk TV-show med 14 millioner seere, hvor de flyttet hele produksjonsplanen noen dager utelukkende for å få med seg a-ha i programmet. Men det er fortid. I dag er det England som gjelder. «Crying In The Rain» har gått rett inn på 19. plass på de engelske hitlistene, som ukas nest beste nykommer. Og det betyr selvsagt engelsk TV, nærmere bestemt BBCs hitlisteprogram «Top of the Pops».

En formiddagsprøve er allerede unnagjort og enda en venter om et par timer, før programmet kan gå på lufta seinere samme kveld. Responsen i England virker lovende, og her hjemme har norske platekjøpere gitt trioens fjerde album «East of the Sun, West of the Moon» en flygende start. Således brukte den ikke mer enn to dager på å passere gullkravet på 50 000 solgte plater.

Karusell

Jo da, a-ha-karusellen ruller for fullt igjen. Den gir ikke Morten Harket, Magne Furuholmen eller Pål Waaktaar mange muligheter til å trekke pusten i svingene, men de utstråler likevel en optimisme og et pågangsmot som vitner om et nytent band. Hvilket de også påstår at de er, etter frustrasjonene som omkranset utgivelsen av deres tredje album, «Stay On These Roads».

– Vi var slitne og trøtte da, og den perioden var nok den mest uoversiktlige hittil i vår karriere. Og ikke ble det bedre av at vi var under tidspress, og at vi nok en gang brukte Alan Tarney som produsent. Ikke noe galt med ham, men på det tidspunktet hadde vi nådd et punkt i vår musikalske utvikling hvor vi trengte en ny produsent. Det merket vi til den grad at kontakten mellom Tarney og oss var elendig under hele «Stay On These Roads».

Nedtur?

«Stay On These Roads» fikk en nokså lunken mottakelse her hjemme, og platesalget var også skuffende. «Bare» 80 000. Deler av norsk presse skrev nådeløst om gruppas nedtur, og resultatet ble et nokså anstrengt forhold mellom a-ha og norsk media. Innebærer så deres egne kritiske bemerkninger til «Stay On These Roads» at de nå, i etterkant, gir kritikerne rett?

– Det vi reagerte på var ikke lunkne plateanmeldelser, men at vi ble offer for det gamle syndromet at det som bygges opp, må rives ned. Den ene dagen var vi verdensmestere, neste dag var vi null verdt. Men virkeligheten er selvsagt langt mer nyansert enn det svart/hvitt-bildet som noen journalister prøvde å tegne. «Stay On These Roads» solgte fire millioner på verdensbasis, og det var mer enn «Scoundrel Days» og nesten like mye som debuten «Hunting High And Low». Vi synes derfor det virker urimelig å påstå at ingen likte a-ha lenger. Det luktet av uhederlig journalistikk, sier Morten, mens Magne tilføyer:

– Vi visste at virkeligheten var annerledes enn avismeldingene, men familie og venner hjemme i Norge hadde ingen muligheter til å vite dette. Det var først og fremst de som ble rammet av den uhederlige journalistikken, og det var det som såret oss mest.

Gjenfunnet gløden

Dette er nå uansett en tilbakelagt periode, og trioen hevder at karriere- og mediafrustrasjonene nå hører fortida til.

– Hvis noen spør meg om medaljens bakside, er jeg ærlig og gidder ikke å glatte over de negative sidene som opplagt finnes. Men det er så lett å fokusere på det negative, og det er mye mer givende å tenke positivt, kommenterer Morten, som ikke er i tvil om at den lille pausen de har hatt, har gjort dem godt.

– Vi kuttet ut alt i en periode, og uten å si at a-ha var i ferd med å oppløses, streifet sikkert også det våre tanker innimellom. Men pausen ga oss tid til å revurdere hele vår karriere. Vi fikk tid til å ta livet litt mer med ro, stifte familier og dyrke andre interesser enn musikken og bandet. Vi fikk tid til å samle opp overskudd og lade opp batteriene på ny.

Voksenrock?

Denne utviklingen og pausen er ofte blitt knyttet til a-has ønske om å distansere seg fra popidol-imagen. Allerede før «Stay On These Roads» ble det sagt at a-ha ville fjerne seg fra popen, og at de ville markere seg med en mer voksen og rockete stil.

– Mange har nok misforstått dette litt. Vi tar ikke avstand fra popmelodiene, det er innpakningen rundt som vi reagerer på. Vi innser at vi var en utmerket gruppe å markedsføre som pophelter, så vel visuelt som musikalsk.Vi ble pakket inn og solgt som en reinspikka popgruppe beregnet primært på de yngre tenåringene, og dette reagerte vi mot, sier Morten. Med skaut rundt hodet og lengre hår i nakken, likner han ellers ikke særlig mye på den bildeskjønne popvokalisten som har prydet så mange ungpikevegger de siste årene. Og også Magne har fått et mer rufsete og modent utseende med skjegget som han har lagt seg til. Han nikker bekreftende til Mortens utsagn og legger til:

– Den musikalske forandringen ligger mer i presentasjon enn innhold. Utgangspunktet vårt er stort sett det samme som da vi først kom til London for åtte år siden. Men den gang hadde vi ikke arbeidstillatelse, og var derfor henvist til å øve uten band og til å bruke den teknologien som var tilgjengelig.

Etterspurte støttespillere

– I et av våre første møter, like før «Take On Me» tok av, snakket dere om at hvis berømmelsen kom, ville dere gjerne bruke penger og posisjon til aktivt å støtte ting dere trodde på. Holder det fremdeles?

– I og for seg, selv om det samtidig lukter litt av ungdommelig idealisme, innrømmer Magne smilende før Morten griper ordet:

– Som ung tror du at du kan få til alt, men i virkeligheten er det så mange stengsler som står i veien. Gro Harlem Brundtlands FN-kommisjon er et greit eksempel på det. Dokumentet inneholder mye bra, men selv ikke i Norge er noe av det blitt omsatt i praksis. Og det sier jeg ikke for å kritisere Gro, men for å illustrere hvor vanskelig det kan være å få gjennomført ting. – Også lenge før vi ble kjent, støttet jeg opp om forskjellige organisasjoner og bevegelser. Men dette arbeidet har jeg nå kuttet ned drastisk. Alle vil ha en «stjerne» til å støtte opp om et eller annet, og innimellom sanser du at eneste grunn til dette er at vi er velegnet som agn overfor media. a-ha skaper automatisk publisitet, men all publisitet er ikke av det gode.

– Men Redd Barna skal dere stille opp for, under innsamlingsaksjonen på TV, 4. november?

– Det passer naturlig inn i vår tidsplan. Vi er i Norge akkurat da, og hvis vår opptreden på TV kan ha en positiv effekt for Redd Barna og innsamlingsresultatet, er intet bedre, svarer Magne og opplyser at de skal framføre to låter.

– Den ene blir «Crying In The Rain», mens vi ikke helt har bestemt oss for den andre ennå. Sannsynligvis blir det en eller annen av våre gamle låter som er kjent blant folk flest.

BBC venter

– Det er på tide å dra, roper manager Terry Slater inn gjennom døra. Pål har i mellomtida kommet tilbake fra sin leilighet i Kensington, og holder en innkjøpt lunsjpakke og drikke i handa, mens vi rusler ut til den ventende limousinen. Neste stopp BBC og «Top of the Pops» og framførelse av «Crying In The Rain».

– Vi møtte Everly Brothers omtrent samtidig med at vi traff Terry, og siden vi likte «Crying In The Rain» så godt, vokste det gradvis fram et ønske om å spille inn den. Men vi følte oss ikke modne nok til å gjøre det før nå, forklarer trioen.

Mens bilen manøvrerer seg fram gjennom travle London-gater, forteller gruppa at forberedelsene forut for innspillingen av «East of the Sun, West of the Moon» var meget grundige, mens selve studiojobbinga nesten ble en live-in-studio-affære.

– Under forberedelsene undersøkte vi forskjellige innfallsvinkler til låtene, men primært ønsket vi å forenkle og skrelle vekk noen av de elementene som har preget våre tidligere plater. Vi ville ha fram en mer naken og akustisk sound. Og vi ville bruke norske musikere (Jørun Bøgeberg og Per Hillestad), fordi vi føler at vi kommuniserer lettere og mer naturlig med norske kolleger.

Inspirert av Doors

– På den nye plata kan man flere steder høre inspirasjon fra Doors. Er dette tilfeldig?

– Neppe, ler gruppa hjertelig. Doors er utvilsomt det bandet som har inspirert oss mest. Men det er først nå som vi tør å nærme oss dette musikalsk uten frykt. Vi føler vi har nok under beltet for å kunne gjøre dette med god samvittighet.

Et av kuttene («Early Morning») var til og med tenkt som en ekte Doors-hyllest.

– Slik har vi faktisk gått litt tilbake til Bridges-tida, sier Pål med henvisning til Magne og hans gruppe før de startet a-ha. Bridges ga ut en selvfinansiert LP ved inngangen til 80-årene, og godt tilbakelent i limousinen kan Pål smilende mimre litt om da Magne og han skulle promotere den plata.

– Vi gikk inn i platebutikkene for å spørre etter den nye Bridges-plata. Den hadde de selvsagt ikke, men ikke lenge etter at vi hadde forlatt butikken slukkøret, dukket en annen opp med Bridges-plata under armen som han entusiastisk tilbød butikken. Innholdet var ikke så verst, men lyden var så pass råtten at det gjaldt å skape interesse hos butikkene og få dem til å kjøpe et eksemplar av plata uten å høre på den først.

Travel aktivitet

Innenfor murene til BBCs brune mursteinsbygning i White City i vestlige London, er det travel aktivitet. Ledninger er strukket på kryss og tvers, og kamerafolk og andre involverte iler fram og tilbake under forberedelsene. Programmet har gått hver uke i mangfoldige år, men det er like kaotisk før sending hver gang. Og inne i en garderobe venter a-ha på sin tur.

Langt unna den virkelighet som Bridges måtte leve med. Men så har det også gått ti år siden Bridges, og rundt fem år siden meldingene første gang tikket inn om dette ukjente Oslo/Asker-bandet som hadde fått en fet platekontrakt i England, landet som er blitt deres naturlige bosted. Magne og Pål med leiligheter i Kensington, mens Morten har flyttet ut av byen til et idyllisk hus sørvest for London.

– Det ble for slitsomt å bo inne i byen, forteller Morten, som i likhet med de andre drar hjem til Oslo så ofte det lar seg gjøre. Men ingen har planer om å flytte hjem igjen med det første. – Det er mer praktisk for oss å bo her. Vi er så mye på farten, og London er mer sentralt plassert enn Oslo. Dessuten er det lettere å leve et mer anonymt liv i London enn hjemme i Norge. For min egen del merker jeg samtidig at gamle venner og bekjente hjemme i Asker betyr alt mer. I løpet av de siste årene med a-ha har vi møtt utrolig mange nye mennesker som vi må forholde oss til på en eller annen måte. Men da blir også trangen til å pleie røttene enda viktigere for å fungere skikkelig som menneske.

a-ha på tv

En britisk stemme formidler beskjeden om at det nå er like før a-ha skal på scenen. Ute i salen befinner seg et ungdommelig publikum som villig danser og tjoer slik programlederne ber dem om. Enten den aktuelle artisten heter Kylie Minogue eller Paul McCartney, eller som i kveld: a-ha. Ikke noen særlig spennende oppgave for tre etablerte musikere, men en del av jobben.

Mens a-ha beveger seg mot scenen, beveger jeg meg mot utgangen for å ta fatt på reisen hjem til Norge.

– Du er heldig, du. Hils Norge! sier bandet før vi tar farvel. Sekunder etterpå vibrerer rommet av tordenskrallet som indikerer åpningen på «Crying In The Rain». a-ha er i rampelyset igjen.

Av Leif Gjerstad

(intervju opprinnelig publisert i november 1990 i flere aviser. Denne versjonen sto på trykk i Nordlys)