Oasis: Villblomst i rockeørken?

(intervju opprinnelig publisert september 1995)

Oasis (Foto: Sony Music)

Oasis (Foto: Sony Music)

Roskilde: Da Oasis debuterte med albumet «Definitely Maybe» i fjor høst, hypet britisk musikkpresse Manchester-bandet som rockens nye store håp. Bandet er ikke i tvil om at pressen hadde rett, og strutter av selvtillit nå som oppfølgeren «(What’s The Story) Morning Glory» er klar.

– Vi er Englands beste band fordi vi har de beste låtene, fastslår Oasis-vokalist Liam Gallagher med ungdommelig ubeskjedenhet. Og med godt utviklet arroganse tilføyer han til at det egentlig ikke skal så mye til, så dårlige som de aller fleste andre band er.

– Det finnes noen få, unge band som det er vits å høre på. Men de fleste er så kjedelige at de for sitt eget beste burde kutte ut å spille, sier Liam. Ikke helt uventet trekker han fram «erkerivalen» Blur som et av disse «skrekkelige» bandene.

Morgengull

2. oktober kommer Oasis nye album «Morning Glory». Den vanskelige oppfølgeren vil ventelig gi noe av svaret på om de bare er enda en hype, eller om de faktisk holder mer enn femten minutter i rampelyset.

– Vi er ingen hype! Vi spilte masse konserter før vi hadde gitt ut en plate, og da pressen oppdaget at vi var et bra liveband begynte de å skrive om oss. Da vi så ga ut en plate som også var bra, skrev pressen enda mer. Vi fikk ikke oppslag fordi vi ble hypet, men fordi vi var bra, kontrer Noel Gallagher.

Som foruten å være bror til Liam, også er Oasis gitarist og komponist.

Vår Revolver

«Morning Glory» inneholder 11 sanger, som ifølge bandet er annerledes enn debuten, men fremdeles lett identifiserbar Oasis.

– Den er mer sofistikert, variert og kontrollert, sier Liam og slår på stortromma ved å trekke sammenlikninger med Beatles.

-«Definitely Maybe» var vår «Love Me Do». «Morning Glory» er vår «Revolver». Alle Beatles-platene mellom «Love Me Do» og «Revolver» har vi like godt hoppet over.

Referansen til Beatles er ikke helt tilfeldig, for The Fab Four er noen av de få som faktisk finner gjenhør i Oasis ører.

– Du finner ikke ett band i engelsk 90-talls rock som ikke er inspirert av den engelske gullalderen på 60-tallet. Vi har fått inn Beatles, Small Faces og The Who med morsmelka. Det ligger i blodet vårt. Kunsten er bare å ikke stoppe opp der, men å bruke det til å skape noe nytt som er relevant i dag.

Mye dop

Alle store avisopppslag med Oasis det siste året, har ikke bare handlet om musikk. Liam har allerede rukket å bli beryktet for sitt dopbruk.

– Nesten alle unge i Manchester bruker stoff. Men siden det er jeg som er kjent, er det meg avisene skriver om. Men jeg skryter aldri av det. Det er bare avisene som blåser det opp. De spør, og jeg svarer ærlig, bedyrer Liam mens trommis Alan White leker taktiker og modererer utsagnet litt.

– Vi er fem i Oasis, men bare tre bruker dop. Dessuten er alle i bandet helt straighte når vi går på scenen, ellers ville vi ikke kunnet gitt alt. Hva så folk gjør på fritida, spiller mindre rolle. Noen samler på frimerker, noen drikker, noen mekker bilder – og noen bruker dop.

Gruppa er også blitt tatt på fersken med å ramponere hotellrom og slikt.

Men tro nå ikke at det betyr at de er fiksert på rock’n’roll-myten…

-Å smadre hotellrom og kaste tv’er ut gjennom vinduet er gammelt nytt for mange, men for meg er det nytt! Jeg har aldri hatt sjansen før nå, så for meg er det ingen myte, men en del av det virkelige livet. Dessuten har folk hatt sex i flere tusen år, uten at noen snakker om det som en myte, fnyser Liam.

Hvilken bølge?

Enda mer fnyser han når det blir snakk om Manchester-bølgen, som ble erklært for død like før Oasis dukket opp på scenen.

– Hvordan kan noe som aldri har eksistert dø? Det eneste Happy Mondays, The Smiths, Stone Roses og New Order hadde til felles var at de kom fra samme by. Og det er også det eneste vi har sammen med dem. Det var media som skapte Manchester-bølgen, og de har derfor også skylda for at så mange elendige band fra vår hjemby fikk mye mer oppmerksomhet enn de fortjente, fastslår bandet.

Men oppmerksomheten som Oasis har fått, er altså fullt ut fortjent, skal vi tro de fem. Og ambisjonene er det i hvert fall ingen ting i veien med.

– Målet er å bli større enn Beatles. Og den eneste måten å finne ut om vi klarer det, er å prøve!

Av Leif Gjerstad

(intervju opprinnelig publisert i NTB september 1995)

Les også: Minner fra britpop-tida