Ole Paus: En lavmælt rabulist

(intervju opprinnelig publisert i oktober 1989)

Ole Paus-intervju. Faksimile fra Hagesunds Avis 21.10.1989

Oslo: – Vår tid er preget av folk som roper høyt for å bli hørt. Men det er barnslig å tro at jo høyere du skriker, desto bedre blir du hørt. Kanskje flytter bare folk seg litt lenger unna? Jeg ønsker i stedet å snakke så lavmælt, intimt og bekjennende som mulig, i tro på at det er den beste måten å nå fram til folk på.

Sier Ole Paus, «urokråka» i norsk musikk- og revyliv, som er viden kjent for å slå til alle kanter med sine krasse og treffende spissformulennger. Med «Stjerner i rennesteinen» er han igjen plateaktuell, denne gang med 12 lavmælte, men like fullt engasjerte og ikke minst ettertenksomme sanger.

— Jeg har iagd så mange LPer at det å gi ut en plate i seg selv er uinteressant. Jeg 
er så priviligert at jeg ikke trenger en plate for å overleve,
 og kan i dag derfor konsentrere
 meg helt om å bruke sangene 
som et middel til å formidle
 mine tanker til folk på. Og i en så utrolig jålete industri som musikkbransien er dette ikke noe selvsagt. Plateselskap og artister lever ofte av å seige et bilde av en uvirkelighet, og det er noe jeg ikke ønsker å være del av. Jeg ønsker i stedet å jakte på det maksimale uttrykket. Den dypeste kjærlighet, savn og lengsel.

Og deri ligger musikkens store utfordring, mener Paus.

– Språket alene har ikke ord som godt nok uttrykker en slik inderlighet, og derfor må vi bruke bilder. Men språklige bilder er heller ikke nok, og derfor må vi bruke musikk. Det gjelder å komme på baksiden av ordene.

Fastslår Ole Paus, som selv om han kan være kritisk overfor såvel musikkbransje som andre yrkesgrupper og samfunnsfenomen, aldri helt har sk|ønt betegnelsen «urokråke».

– Jeg oppfatter meg verken som troløs eller illojal. Men jeg har aldri sett vitsen med å være lojal overfor en gruppe bare på grunn av kameraderiets skyld. Kanskje det kjennetegner meg og min karriere? At jeg har hatt nære venner og samarbeidskolleger, men at jeg likevel aldri har følt meg som del av et bestemt miljø?

Se og Hør-angrep

Seiv om «Stjerner i rennesteinen» er en lavmælt plate, får Knut Haavik og Se og Hør på pukkelen i en låt om Helge Nordahl. Den tidligere lederen av Nordisk Barnefond som via grunnløse beskyldninger om underslag i millionklassen ble styrtet ut i det dypeste mørke «Knus en skjebne! Knus et kall! Si: hvor mye er et liv målt med dine opplagstall» synger Ole Paus. Og mener det han synger.

— Selvsagt! Det tragiske med Knut Haavik er at han er en dårlig journalist og en enda dårligere filosof som har fått tinglyst skjøte på en kloakk. På Se og Hør. Og mens han skåler for stadig høyere opplagstall, ligger uskyldige skjebner og blør i grøftekanten. Det er all grunn til å stille seg spørsmålet hvem det er som myrder, og hvilken mulighet de har for å gi den myrdede livet tilbake etterpå? Hva er viktigst, livet eller opplagstall?

Referanser: Paus

Ole Paus artistkarriere strekker seg tilbake til 60-årene og den nye generasjon med folk- og visesangere som da dukket opp. Blant sine samtidige markerte Ole Paus seg snart som en av de med størst språklig kraft og tyngde, og yngre pop/ rockartister som Lars Lillo-Stenberg (DeLillos) og Michael Krohn (Raga Rockers) — begge blant Norges fremste tekstforfattere – har uavhengig av hverandre uttrykt en slags takknemlighetsgjeld til Ole Paus.

— Det er moro å høre, men det mest positive i dette er at
 dagens unge musikere har fått
 en eldre generasjon som de 
kan forholde seg til og bruke
 som referanser i eget arbeid. Så heldig var aldri jeg og min generasjon. Vi hørte til en førstegenerasjon som måtte søke utenlands og tii Bob Dylan & Co. for å finne noen referansepunkter til det vi drev med og var opptatt av, kommenterer Paus, som med årene har breddet sin karriere betraktelig. I dag kan han smykke seg både med tittelen forfatter (en roman) og selvfølgelig revyartist/ forfatter.

— For meg har alt det samme utgangspunkt, det er uttrykksformen som er forskjellig. Revyscenen er et perfekt sted hvorfra man kan kommentere begivenheter på en lattervekkende måte,mens plater er mer velegnet for ettertenksomhet, påstår Ole Paus, som for noen få dager siden spilte på en konsert til støtte for NOAS. Men som samtidig uttrykker en viss skepsis også overfor fenomenet veldedighetskonserter.

— Selvsagt er det bra at artister gir et lite bidrag til en god sak, enten det dreier seg om sultende i Afrika, regnskoger i Amasonas eller annet. Men også veldedighet kan bli industri, og mennesker i nød bare enda en scenografi for en rockekonsert. Premissene stilles på hodet, når artister som aldri har gjort noe annet enn å tenke på seg selv plutselig blir «heIgener» i løpet av en kveld, mens andre som har jobbet i årevis for samme sak – men utenfor rekkevidde for kamera – blir glemt.

Moral ei noe man legger til grunn for en livsførsel, og ikke et mediajippo. Moral har med total samvittghet å giøre, og vår tid er utrolig samvittighetsløs, hevder Ole Paus, som innrømmer at han i begynnelsen av sin karriere tenkte helt annerledes.

– Da hadde jeg et desperat behov for å bli hørt, og betalte gjerne for at folk skulle komme og se meg. Men etter mange urolige år fylt med rot og alkohol, har det sakte, men sikkert utviklet seg et mer perspektivrikt liv, sier Ole Paus og pauser litt før han lener seg litt framover og lavmælt avslutter:

— Jeg er ferdig med det store jåleriet, det har jeg ikke tid til lenger. Jeg har brukt så mange år på å vise hvor flink jeg kan være med ord. Nå er det på tide å vise hvor sant jeg kan snakke.

Av Leif Gjerstad

(intervju opprinnelig publisert i flere aviser oktober 1989. Denne versjonen er hentet fra Haugesunds Avis)

 

Legg igjen en kommentar