Opptur med «Post Pop Depression» (plateanmeldelse)

postpopdepression-coverI all hemmelighet dro Josh Homme og Iggy Pop ut i ørkenen for å spille inn en ny plate. Dermed hadde de ryggen fri. Ble plata dårlig var det bare å grave den ned og glemme hele greia. Ble den bra var de klare for å gi den ut. Nå er den ute – og det bør alle Iggy-fans være glade for.

Om «Post Pop Depression» blir Iggy Pops siste plate gjenstår å se, men selv antyder han det og oppgir også det som grunnen til samarbeidet med Josh Homme. Queens of the Stone Age-sjefen har tidligere trukket fram Iggys «Idiot» og «Lust for Life» som personlige favoritter, noe som fikk snart 69-årige Iggy til å spørre 42-årige Josh om de skulle skrive, spille og produsere et album sammen.

Halvannet år seinere har vi nå fått Iggy Pop-albumet «Post Pop Depression», spilt inn i Hommes studio i Joshua Tree i Mojave-ørkenen, med multiinstrumentalist Dean Fertita (Queens of the Stone Age, Dead weather) og trommis Matt Helders (Arctic Monkeys) med på laget. Og i den grad dette skulle vise seg å bli den aldrende rockerens siste album, så har han levert en avskjed en legende verdig.

Fra Stooges til franske chansons

Det er i år 47 år siden James Osterberg platedebuterte med The Stooges. Siden er det blitt en rekke plater. Noen med band, noen solo. Noen legendariske og noen gode. Samt også en del parenteser. Ikke minst har platene etter tusenårsskiftet, heriblant to Stooges og to «franske» plater vært av typen vi neppe ville brydd oss særlig om, var det ikke for at Iggys navn sto på dem.

Det som skiller «Post Pop Depression» fra mange av Iggy Pops plater, er at denne produksjonen er mer åpen og variert. Vil du ha den råtøffe og steinharde rockeren Iggy fins det mange bedre alternativer, men kan du tåle den litt mer popete og ekspansive Iggy som strekker seg litt ekstra på en rufsete, sleivete måte, så er dette hans beste på svært lenge.

Homme gir styrke

Mye av æren for dette skal sikkert Josh Homme ha, for historien har vist at Iggy er på sitt beste når han får en sterk samarbeidspartner ved sin side. Og Home klarer å skape luft uten å forsake det råe, mens låtene gjerne kan framstå som litt seige men likevel med en spenstig identitet.

Det siste, miksen mellom seigt og spenstig, rufsete og klart, kjenner vi igjen fra Hommes hovedgeskjeft, Queens of the Stone Age. Bowie er allerede nevnt, og mer enn en gang på denne plata (og da framfor alt i glimrende «Gardenia») peker melodiene og strukturen klart i retning Iggys Bowie-periode, mens kuttet «Chocolate Drops» faktisk ga meg sterke assosiajoner til Warren Zevon. Men uansett hvilken retning musikken peker, har Iggy autoritet og stemme nok til å ta det hjem til Iggy-land.

Litt sex, mest død

Iggy Pop er bare tre måneder yngre enn sin avdøde kompis David Bowie. Mens avskjedssymbolikken i Bowies tekster ble klart synlige først da vi hadde fått beskjeden om hans død, er avskjeden Iggy antyder lettere å lese i hans tekster. For samtidig som det er mye sex, kretser de aller mest rundt tap og død. Slik som i «American Valhalla», hvor han konstaterer at det er kjipt å dø, mens han undrer om det finnes et vallhall for gamle rocklegender. Samtidig tillater han seg å skue litt tilbake til Berlin-oppholdet i mektige «Sunday», før han i avslutningskuttet «Paraguay» (med sterke Idiot/Lust/Bowie-bånd) erklærer at han gir seg og vil forsvinne inn i den anonyme aftenskyggen. Og i den avsluttende monologen for sikkerhets skyld ber oss alle skygge banen og dra til helvete.

Ok, men håper i tilfelle han syns det er greit vi tar med «Post Pop Depression».

Av Leif Gjerstad

Les også: Intens Iggy med suksess (arkivintervju fra 1986)

Les også: David Bowies Blakstar lyser sterkt (plateanmeldelse 2016)

Legg igjen en kommentar