Optimistisk Nile oppsøker nye steder

WIllie Nile oppsøker steder han aldri har vært på sitt nye album. (Foto: willienile.com)

WIllie Nile oppsøker steder han aldri har vært på sitt nye album. (Foto: willienile.com)

Oslo/New York: – Jeg har mange frustrerende år bak meg. En juridisk krangel stoppet min karriere i flere år, og deretter gikk et langvarig ekteskap i oppløsning.
Men nå ser jeg mer optimistisk på framtida, og gleder meg til å oppsøke nye steder og gjøre nye erfaringer. Det er det tittelen på min nye plate, «Places I Have Never Been», gjenspeiler!

42-årige Willie Nile høres oppriktig optimistisk og glad ut, der han sitter i andre enden av telefonlinja i New York. Der er det vår i
lufta, og han nøler ikke med å hevde at han selv opplever en ny vår.

Frustrerende fravær

Kanskje ikke så rart, siden han etter to meget lovende LPer i begynnelsen av 1980-årene har fått et meget langt og ufrivillig fravær fra platescenen.
Og det er den gamle historien om igjen, forteller Willie med et megetsigende sukk. Historien om krangel med managere og plateselskap som effektivt hindret ham i å spille inn nye plater.

– Den juridiske kampen pågikk i nærmere tre år, og da var det plutselig gått så lang tid at den «lovende» Willie Nile var glemt. Det musikalske klimaet forandret seg, og ingen selskap tok sjansen på å tilby meg ny kontrakt. Jeg fortsatte å skrive låter, og jeg skrev litt for teateret og gjorde ellers det som måtte til for å overleve.

Nile bekrefter at han var desillusjonert med hele bransjen, men også at noe inni ham likevel drev han videre.

– Jeg nektet å gi opp, men om dette skyldes en indre styrke eller bare en idiotisk stahet, er jeg den dag i dag ikke sikker på. Men uansett hva grunnen måtte være, i dag er jeg glad for at jeg ikke la inn årene!

Hilser til Norge

Willie Nile er raus nok til å gi Norge og norske venner mye av æren for at han ikke ga opp. Og måten han forklarer det på, er nok til å overbevise den største skeptiker om at dette ikke bare er nok en velregissert sjarmoffensiv overfor en norsk journalist og dennes norske lesere.

– Nei, falsk høflighet ligger ikke for meg! Men faktum er at jeg etter mange års frustrasjoner ble invitert over til Oslo for å spille i en minnekonsert for den forulykkede Puls-redaktøren Tore Olsen. Jeg hadde ikke spilt på evigheter, men måten jeg ble mottatt på i Norge, glemmer jeg aldri! Jeg har hørt nordmenn hevde at dere er reserverte og innelukkede, men jeg opplevde det motsatte. Åpenhet og vennlighet over hele linja, og dette ga meg ny inspirasjon til å fortsette. Samtidig som de norske musikerne jeg spilte med, var topp. Du må love å hilse Tore (Elgarøy) og Julle (Bjørn Juliusson) fra meg, både roper og befaler Willie gjennom telefonen.

Og fortsetter sin lovprising av Norge før vi får sjansen til å komme imellom.

– Jeg hadde med meg familien også, og som foreldre til fire barn ble kona og jeg slått av hvor fredelig Norge synes å være. For oss var det en fantastisk opplevelse å se hvor få vakter det var som gikk rundt slottet, og hvordan ungene fikk lov til å ake rett på baksida av der kongen bor. Jeg vet at det er slik det burde være, men for oss amerikanere er det som en helt fremmed verden. Her tør du jo ikke slippe ut barna alene i det hele tatt, og for å komme i nærheten av Det Hvite Hus trenger du omtrent sikkerhetsklarering av høyeste grad!

Ikke helt glemt likevel 



Minnene fra Oslo og følelsene fra Norge lever altså videre i Willie Niles sinn, og nå som han har ny plate ute, håper han at det kan bli anledning til et nytt Norges-besøk til sommeren.

– Det skal i hvert fall ikke stå på meg, lover Willie som begynte sin karriere i 70-årene og den tidas pulserende CBGB-miljø (den sagnomsuste rockeklubben i New York). Og i likhet med sin samtidige Patti Smith begynte også Willie sin musikalske bane ved å sette musikk til selvskrevne dikt.

Musikalsk befinner han seg et sted i skjæringspunktet mellom rock og folkrock, og på «Places I Have Never Been» har han kunnet glede seg over mye fin støtte. Foruten en av hans sønner, finner vi således musikere som Roger McGuinn, Richard Thompson, Loudon Wainwright og Pretenders/McCartney-gitarist Robbie McIntosh blant medhjelperne.

– Hva kan jeg si annet enn at det var en stor ære å ha dem med?
Her snakker vi jo om enkelte musikere (bl.a. McGuinn) som jeg har beundret i over 20 år, mens McIntosh kom uanmeldt etter en McCartney-konsert bare fordi han hadde lyst til å spille på plata mi. For å være helt ærlig, hadde jeg på forhånd fryktet at enkelte av dem jeg spurte ville svare:
Willie hvem? Et ja fra dem underbygget derfor den optimistiske stemningen jeg på forhånd følte for denne plata. Og som jeg håper at også lytterne der ute vil føle når de spiller «Places I Have Never Been».

Av Leif Gjerstad

 

(intervju opprinnelig publisert april 1991 i NTB)