Patti Smith: Tilbake – med «Gone Again»

(intervju opprinnelig publisert 1996)

Patti Smith (Foto: Wikimedia Commons)

Patti Smith (Foto: Wikimedia Commons)

London: Etter mange års taushet, er Patti Smith endelig tilbake – med albumet «Gone Again», turne og ny diktsamling.

– Da jeg trakk meg tilbake i 1979, var det ikke for å flykte fra artistlivet. Jeg valgte bare å prioritere samværet med mannen jeg elsket og å stifte familie. Men selv om jeg stort sett brukte 80-tallet til å være husmor og gi mine to barn Jackson (13) og Jesse (8) best mulig oppvekst, døde aldri artisten i meg. Jeg sto gjerne opp klokka fem om morgenen for å skrive et par timer, før resten av familien våknet, forteller Patti Smith.

«Gone Again» er hennes sjette album, men det første siden «Dream of Life» i 1988 – som igjen var det første siden «Wave» i 1979. Og siden hun ikke har turnert på 17 år, er det derfor all grunn til å snakke om skikkelig comeback, når hun nå altså er både plate- og turneaktuell igjen.

Gråere og mer tolerant

For å markere denne begivenheten, holdt hun mandag en akustisk konsert for 150 spesielt inviterte i London, og tirsdag fulgte hun opp med en intervjurunde for drøye sneset journalister fra hele Europa. Og selv om hun har vært borte fra rampelyset i mange år, har 49-åringen fortsatt en utstråling og autoritet som kan forklare hennes legendestatus.

– Skal jeg selv prøve å sammenlikne den Patti Smith som i 1975 ga ut LPen «Horses» og den Patti Smith som nå gir ut «Gone Again», er vel den største forskjellen at håret ikke er svart, men grått, fleipet Patti før hun litt mer seriøst tilføyde at livets mange opp- og nedturer selvsagt setter sine spor.

– Jeg har mistet mange kjære, slik som min mann Fred «Sonic» Smith, min yngre bror Todd og min nære venn Robert Mapplethorpe (kjent fotograf, red.anm.). Men jeg har også fått to nydelige barn og masse erfaring underveis. Fødsler og død er livets naturlige gang, og det har gjort meg mer ydmyk overfor livet og mer tolerant overfor omgivelsene.

Tilbake på alvor

Mens «Dream of Life» var nokså blek, er Patti tilbake i bedre form på «Gone Again». Og folkene hun omgir seg med, har også en gyllen klang i ørene for gamle Patti-fans. Lenny Kaye (produsent og gitarist) og Jay Dee Daugherty (trommeslager) har begge fortid i Patti Smith Group, mens gitaristen Tom Verlaine (ex-Television) er en annen gammel venn. Og foruten dette faste bandet, «gjestespiller» blant andre John Cale (som produserte «Horses») og Jeff Buckley (som knapt var født den gang).

– Opprinnelig var «Gone Again» Freds konsept, men da han døde gikk jeg videre med prosjektet. Og da var det helt naturlig å vende seg til Lenny. Både fordi vi «alltid» har samarbeidet, og fordi han var en nær venn av Fred. Med Lenny med på laget, visste jeg derfor at vi hadde noe å bygge på, samtidig som Freds ånd ville være til stede på plata, forklarer Patti Smith.

Viktig støttespiller

Når vi treffer Smith, sitter Lenny Kaye ved hennes side. Men han viser kledelig beskjedenhet når han omtaler sin egen rolle på «Gone Again».

– Jeg har produsert og jeg spiller litt gitar, men mitt fremste bidrag på «Gone Again» har vært som rådgiver og venn, hevder Kaye som sammen med Verlaine, Daugherty og Tony Shanahan (bass) er med når Patti Smith & Friends legger ut på veien igjen – med Roskilde-festivalen søndag 30. juni som eneste stopp i Skandinavia. Og Patti bedyrer at hun gleder seg stort.

– Jeg har alltid likt å stå på scenen, og som ung drømte jeg derfor om å være lærer. Men selv om jeg liker å opptre, er det ikke noe jeg må gjøre. Det eneste jeg virkelig trenger, er muligheten til å gå videre i mitt arbeid.

Piss Factory

Hun åpnet mandagens London-konsert med å resitere sitt gamle dikt «Piss Factory», og det diktet vil hun også åpne sommerens konserter med.

– Det er viktig med noen dikt i en konsert, for å unngå at det blir for mye rock’n’roll-kjør. Og «Piss Factory» betyr fortsatt mye for meg, forklarer Patti som skrev diktet da hun som tenåring jobbet på fabrikk.

– Det var en drittfabrikk i helvetets forgård, og jeg kan fortsatt erindre de fryktelige opplevelsene. Men kvinnene som jobbet der, har jeg større medfølelse med nå. Den gang betraktet jeg dem som viljeløse sauer, mens jeg i dag innser at de neppe hadde noe valg i kampen for å overleve.

«Piss Factory» var også Patti Smiths debutsingel, som ble gitt ut ved hjelp av Robert Mapplethorpe. Og Mapplethorpe minnes hun i sin nye diktsamling «The Coral Sea», med 13 nye dikt illustrert med Mapplethorpe-bilder.

Død og liv

«Gone Again» avsluttes med en hymne til Patti Smiths avdøde mann, mens et annet kutt, åtte minutter lange «About A Boy», ble til etter Kurt Cobains død.

– Det er ingen dødsromantisk hyllest, men refleksjoner rundt det sørgelige i at et ungt liv går tapt på en slik meningsløs måte. For mange unge mennesker blir suksessen til en vampyr som suger livet ut av dem, konstaterer Patti Smith – som selv klarte å overleve 70-tallets sirkus.

Men merkelappen fra den gang, som rockpoet og punkernes yppersteprestinne, er hun ikke glad for.

– Den eneste merkelappen jeg liker er den som mor, avslutter Patti Smith før hun og Lenny Kaye tar fram gitarene og spiller «Gone Again». Og så er hun vekk.

Av Leif Gjerstad

(intervjuet ble opprinnelig publisert i NTB juni 1996)