Pink Floyd – et aldrende megaband

(intervju opprinnelig publisert juni 1988)

Nantes og Versailles: En diger seng kommer svevende høyt oppe i luften. Med akselererende fart nærmer den seg scenen, hvor den med et brak kræsjlander samtidig som røykbomber eksploderer.

Dette er bare et lite glimt av hva slags visuelle innslag norske tilhengere av Pink Floyd kan vente seg når supergruppa stiller på Valle Hovin 2. august. Nylig åpnet de sin Europa-turné i den franske byen Nantes, foran drøye 50.000 fans på byens moderne fotballstadion Beaujoire, og nok en gang understreket Pink Floyd at de som live-band stiller i en helt egen klasse.

Pink Floyd byr på en totalopplevelse, hvor visuelle og musikalske effekter går hand i hand. Med lydsystem plassert både foran, på sidene og bak publikum, fanger Pink Floyd publikum i et lydmessig osean hvor bølgene ruller fram og tilbake og bombarderer ørene fra alle kanter med stadig nye og hissende impulser.

Visuelt dominerer en stor sirkelrund skjerm som henger over scenen, hvor avanserte og meget fantasifulle filmer og lysmønstre fanger tilskuernes oppmerksomhet. Samtidig som tallrike laserstråler brøyter seg vei gjennom tåka – som hele scenen og musikerne er innhyllet i – og leter seg opp og ut i den beksvarte natthimmelen over Nantes.

Gruppas gamle hyllest til Syd Barrett, «Shine On You Crazy Diamond» åpnet showet, før nesten hele «A Momentary Lapse Of Reason» tok oss fram til pausen. Rik på så vel filmatiske illustrasjoner og lyseffekter som på kvadrofoniske lydsekvenser og lange gitar- og saxsoli. Med god balansert og ren lyd hele veien. Annen avdeling fortsetter i samme imponerende stil, men nå med hovedvekt på gruppas litt eldre favoritter. «Wish You Were Here», «Welcome To The Machine», «Money» og selvfølgelig «Another Brick In The Wall», hvor de over 50.000 tilskuerne tar del i refrenget med knyttede never opp mot den sorte natten. Og da siste ekstralåt toner ut og avløses av et storstilt fyrverkeri, er alt som det skal være. En fargerik avslutning på et blendende show!

Konsert som begivenhet

– Vi ønsker at våre konserter skal være noe mer enn bare «enda en konsert». Det skal være en begivenhet som publikum og vi kan huske lenge etterpå, kommenterte Pink Floyd da vi traff David Gilmour, Nick Mason og «assosiert medlem» Richard Wright i Versailles dagen før Nantes-konserten.

I turneen inngår også to kvelder foran slottet i Versailles, samt en
 konsert foran Berlinmuren. Ikke akkurat de mest vanlige spillesteder…

– Nei, men det henger sammen med vårt ønske om å skape en begivenhet utenom det vanlige. Vi vil
 gjøre noe som ikke er gjort 
hundre ganger før, og derfor er vi alltid på utkikk etter litt spesielle spillesteder, fortsetter David Gilmour, som ler når vi spør om de kunne tenke seg små klubbjobber med Pink Floyd.

– Nei, det er nok ikke vår stil. Det betyr imidlertid ikke at vi føler oss forpliktet til å presentere et større show hver gang vi turnerer. Det ville være dumt å konkurrere med seg selv på den måten. Alt vi ønsker er å presentere en best mulig forestilling, ikke størst mulig, supplerer Nick Mason.

Avlyste konserter

– Vi ble nødt til å avlyse noen konserter av økonomiske grunner. Riktignok
 er musikken og konsertene
 vår hobby, men det er også
 vår jobb. Og vi ser ingen
 grunn til at vi selv skal
 være nødt til å betale penger for å få stå på scenen,
 forklarer Gilmour som
 grunnen til at gruppas første Norges-konsert noensinne er flyttet fram drøye to
 uker, fra 19. til 2. august
. Ellers hevder han at gruppa trives mye bedre på denne turneen enn de foregående.

– Uten Roger Waters er det ingen krangling bak scenen, samtidig som denne turneen er så lang at vi har tid til å videreutvikle den musikalsk.

Fra småvimsete psykedelia til storslått angst

Da Pink Floyd dukket opp på vinyl første gang, var det med Syd Barretts pussige historie om «Arnold Layne», fyren som rappet undertøy fra klessnorer. Deretter fulgte den store gjennombruddssingelen «See Emily Play» (sommeren 1967) og debut-LPen «The Piper At The
Gates Of Dawn», før Syd
Barretts mentale problemer tvang ham utover sidelinja.

Med Roger Waters som det nye, naturlige midtpunktet og Gilmour som erstatter for Barrett, forandret Pink Floyds musikalske karakter seg fra det psykedeliske småvimsete til 70-tallets mer storslåtte kosmiske og etter hvert også angstpregete musikk.

Kulminasjonen kom i 1979 med «The Wall», fire platesider spekket med Waters angst for og aversjon mot alle slags autoriteter. «The Wall» ble fulgt opp av «The Final Cut» i 1983, før Roger Waters erklærte Pink Floyd for oppløst. Mot de andres vilje, noe som førte til lange rettslige krangler før Gilmour og Mason fikk rettens kjennelse på at de kunne benytte navnet Pink Floyd.

Bitter avskjed

– Det er ingen grunn til å late som om det var et vennskapelig avskjed med Waters, for det var det definitivt ikke. Jeg tviler sterkt på at vi noensinne vil kunne samarbeide med Roger Waters igjen, fastslår Gilmour, mens Richard Wright nikker samtykkende.

– Det var på grunn av Waters jeg forlot gruppa. Nå som han er ute av bildet utelukker jeg derfor ikke at jeg igjen kan bli et fullverdig medlem av Pink Floyd, sier Wright. Noen konkrete planer om ny LP har de imidlertid ikke, selv om Gilmour og Mason antyder en mulig live-LP fra den pågående turneen.

Megaband uten budskap

I løpet av sine drøye 20 år har Pink Floyd gått gradene fra å være det mest hippe undergrunnsbandet til å bli et gammelt, etablert meganavn med middelaldrende medlemmer. Har så Pink Floyd noen musikalsk funksjon i dagens rock? Spør vi Gilmour.

– Det kan jeg umulig svare på. Det jeg imidlertid vet helt sikkert er at vi klarer å underholde folk bedre enn de fleste andre band, og at vi er i stadig musikalsk utvikling. Mange musikere mister sin musikalske energi med årene, men det frykter jeg ikke vil skje med meg, svarer 44-årige Gilmour som avslutningsvis avslår anledningen til å gi noen råd til dagens ungdom.

– Det finnes ikke noe verre enn gamle popstjerner som absolutt har et budskap de må formidle til neste generasjon. Alle generasjoner må gjøre sine egne erfaringer og lære ut fra dem.

(intervju opprinnelig publisert i flere aviser juni 1988. Denne versjonen er hentet fra Fædrelandsvennen)

Legg igjen en kommentar