Rainmakers: Spenstig musikk

(intervju opprinnelig publisert januar 1987)

Rainmakers-intervju i Adresseavisen 02.01.1987 (Faksimile)

Oslo: – Før i tida fantes det folk som reiste rundt på landsbygda i USA som «regnmenn». Mot betaling brukte de sine «overnaturlige evner» til å fremkalle regn, der hvor tørken hadde slått til. Ofte uten å lykkes, men av og til med positivt resultat. Rock kan på mange måter betraktes som en forlengelse av denne tradisjonen. Med mye svindel, men av og til også med rein magi. Og det er det navnet Rainmakers sikter til, vi vil gjøre vårt beste for å framkalle noe av den magien som finnes i rocken, sier Bob Walkenhurst.

Han er vokalist i den amerikanske gruppa Rainmakers, som med sin debut-LP med samme navn har fått mange lovord. Musikalsk glir denne gjengen fra Kansas City godt inn i den nytradisjonalistiske bølga, hvor i deres tilfelle framfor alt John Fogerty/Creedence Clearwater Revival har etterlatt tydelige spor.

– Da vi begynte å spille ute, besto repertoaret utelukkende av coverlåter. Men etterhvert som vi lærte mer, lærte vi også å komponere selv, slik at våre egne låter sakte men sikkert utgjorde en stadig større del av konsertene våre. Slik har vår musikk utviklet seg i en alt mer personlig retning, men uten å gi slipp på vårt musikalske utgangspunkt: enkel og upretensiøs rock, forteller Bob Walkenhurst som ved siden av å synge også spilte trommer i gruppa før den ble utvidet til dagens kvartett format.

Og det var med dagens besetning de markerte seg så kraftig på den lokale live-scenen at det til slutt resulterte i platekontrakt og LP-en «Rainmakers».

Spenst og humor


Spenstig og muskuløs musikk med driv, foruten tekster som har skapt en del oppstyr i hjemlandet. Slik som sangene «Government Cheese» og «Let My People Go- Go», hvor virkningen av regjeringens (manglende) økonomiske støtte til de fattige, respektive religionens grep på mennesker, blir tatt opp på en humoristisk måte.

– Det humoristiske elementet i musikken vår er viktig, selv om nok akkurat det har gått mange hus forbi. Derav den surmagede kritikken vi også har fått innimellom alle lovord, sier gitarist Steve Phillips i en forklarende kommentar vedrørende tekstene. Og får omgående støtte av Walkenhurst.

Følelser ikke politikk

– Tekstene reflekterer bare vårt syn på forskjellige temaer, men vi vet at våre tanker og meninger deles av mange. Til og med prester har skrevet til oss og sagt pene ting om «Let My People Go- Go», hvor vi setter fingeren på religionens tendens til i altfor stor grad å fokusere på synd. Jeg tror ikke at vi er kommet til jorden for å lide, men for å glede oss over livet!

Walkenhurst påpeker videre at han ikke oppfatter seg eller Rainmakers som et politisk band.

– Jeg ser på meg seiv som politisk ganske ubevisst, og utgangspunktet når jeg skriver en tekst er derfor alltid følelser. Og ærlige følelser tror jeg er det som lettest kan krysse både kulturelle og språklige barriérer.

Oppfølger-problematikk


Da Rainmakers rett før jul spilte i Oslo, lavet snøen ned utenfor Sardine’s, uten at vi av den grunn kunne registrere noe opp siktsvekkende magi innenfor klubbens fire vegger. Oslo-jobben inn gikk i deres første Europa-turné, og det blir mye turnering på de fire regnmakerne før forberedelsene til neste LP kaller.

– På vår debut-LP kunne vi dra fordel av at alt materiale var testet og gjennomarbeidet på forhånd, slik at mye av live-stemninga greit lot seg overføre til vinyl. På vår neste LP blir vi stilt overfor en helt annen situasjon. Nå må vi skrive nytt stoff samtidig som vi turnerer med det gamle. Mulighetene til å teste det nye materialet på publikum først blir svært begrenset. Men mer enn at det skremmer meg, ser jeg det som en utfordring. Den nye situasjonen legger også forholdene til rette for å bli noe mer dristig, avslutter regnmaker Bob Walkenhurst.

Av Leif Gjerstad

(intervju opprinnelig publisert i flere aviser januar 1987. Denne versjonen er fra Adresseavisen)