Richman igjen

(Intervju første gang publisert februar 1988)

Jonathan Richman har lite sans for rockens destruktive myter. (Foto: Creative Commons)

Oslo: I snart 20 år har Jonathan Richman virket på tvers av rockens eksisterende trender. Mens hippiene var høye på et eller annet rundt om i Bostons parker, ruslet lille Jonathan rundt med eller uten gitar og sang små enkle sanger og prediket gleden ved å være nykter. I begynnelsen av 70-årene startet han sin gruppe Modern Lovers og ble snart kulthelter med sin effektivt oppbygde treakkords-elektriske-rock og dessuten en aldri så liten inspirasjonskilde for den gryende pønkbevegelsen,

Jonathan har etter hvert funnet veien inn i en langt mer dempet og harmonisk akustisk tradisjon. I stedet for å synge om «White Riot» eller «Anarchy In The U.K.» synger Jonathan Richman idyllisk om «lce Cream Man» …

– Hvordan jeg liker å bli omtalt som «rockeren med det barnslige sinnet»? Vel, folk får kalle meg hva de vil, men jeg skjønner ikke helt hva de mener med at jeg ikke lever opp til den vanlige rock’n’- roll-myten. Kan du forklare det der litt nærmere?

Fordreining av virkeligheten

Jonathan Richman spenner sine brune, uskyldige øyne i meg. Men rister intenst på hodet da jeg nevner noe om at klassisk rock handler om opprør, om sex, om stoff og så videre, mens Jonathan Richmans egne tekster bygger mer på barnerim. Enten han nå synger om iskrem, fly, avskyelige snømenn eller naturens moskitoer.

– Det du sier er en fordreining av virkeligheten, sier Jonathan der vi befinner oss i Sardine’s garderobe. Sammen med sitt nye Modem Lovers (en gitarist og en trommeslager med en tromme) har han nettopp gått ned fra scenen, etter å ha blitt klappet inn fire ganger av et overentusiastisk og bredt smilende publikum.

Og med referanse til publikum fortsetter han:

– Du så menneskene der ute i kveld? De smilte og hadde det gøy. Det var kommunikasjon mellom scene og sal. Det er det Jonathan Richman & The Modern Lovers handler om. Og det er det klassisk rock handler om, å gi uttrykk for sin livsglede i fellesskap med andre. De negative og dekadente trekkene kom inn i rocken først mot slutten av 60-årene.

Modern Lovers 88

Med seg i bagasjen til Norge hadde Jonathan en helt fersk LP, «Modern Lovers 88», som er en naturlig fortsettelse på den «snille», akustisk-pregete musikken han har stått som en utmerket representant for gjennom hele 80- tallet. Og han har ingen planer om å rocke opp/elektrifisere musikken.

Av Leif Gjerstad

(Intervju første gang publisert i flere aviser i februar 1988. Denne versjonen (hvor det er kappet kraftig i slutten) ble publisert i Adresseavisen 10.02.1988)

Legg igjen en kommentar