Robbie Robertson: Historieforteller av rang

(intervju opprinnelig publisert september 1991)

Robbie Robertson har ønsket å fange stemningen av New Orleans på sin nye plate «Storyville». (Foto: www.robbie-robertsom.com)

Robbie Robertson har ønsket å fange stemningen av New Orleans på sin nye plate «Storyville». (Foto: www.robbie-robertsom.com)

Oslo: – Det hviler et mystisk og magisk slør over New Orleans som har pirret mine sanser i mange år. Byen har en mytologi og levende musikalsk historie som få andre steder, og ønsket om å fange inn denne følelsen førte meg til New Orleans og «Storyville».

Robbie Robertson er kanadier og halvt indianer, men som skildrer av den amerikanske (og da framfor alt sørststats) mytologien har han knapt sin likemann. Som leder av legendariske The Band og opphavsmann til sanger som «The Night They Drove Old Dixie Down» og «The Weight» klarte han å trenge gjennom den amerikanske fernissen og skape musikk hvor både en kraftig eim av jord og mystikk steg opp fra platerillene.

At han ikke har mistet denne evnen viste han med sin eminente solodebut som kom i 1987, ti år etter den siste Band-plata. Og alle Robbie Robertson-fans har nok en godbit i vente, når hans nye plate «Storyville» snart kommer i butikkene.

Innspilt i New Orleans, forteller han med stor kraft og innlevelse historien om to menneskers fysiske og psykiske reise gjennom et par tiår preget av forelskelse, oppbrudd, rastløshet, kriser og gjenforening.

Ikke om New Orleans

– «Storyville» er ikke en fortelling om bydelen Storyville i New Orleans, men tar utgangspunkt i en historie om to skjebner som jeg selv har skapt. Hvert kapittel har fått sin låt, men på plata er rekkefølgen stokket om på. Her starter vi i dag, går tilbake til 60-årene og ender i vår egen samtid igjen. Det er en slags gateopera som forteller om hvordan tilsynelatende tilfeldigheter i våre liv styrer våre skjebner, forteller en lettere forkjølet Robbie Robertson på snartur innom Oslo.

Historien er ren fiction, men Robbie innrømmer at han i ettertid har innsett at det også finnes selvbiografiske trekk i «Storyville».

– Når du skriver historier, er det vanskelig å ikke dra veksler på egne erfaringer og opplevelser. Som tenåring forlot jeg hjembyen Toronto i Canada for et nomadeliv som musiker i USA. Jeg har vandret gatene i New York, og jeg bodde på The Chelsea Hotel i en periode av 60-årene preget av sosiale eksperimenter og kulturelle omveltninger. Jeg har vært i New Orleans, og jeg har oppsøkt steder med hellig status for den indianske kulturen. Jeg har med andre ord opplevd litt av det som mine to hovedfigurer gjennomgår i sine liv.

Blir til film?


Slik hendelsesforløpet i «Storyville»-historien utvikler seg, aner man konturene av noe som kunne blitt en spennende roman eller film. Men Robbie bedyrer at intensjonene bak historien aldri var annet enn å omsette det til musikk.

– Da jeg skrev «Storyville» var det bare plata som sto i hodet på meg, men nå vet jeg ikke helt hva som skjer. En filmvenn av meg i Hollywood har tent på historien og vil gjerne at vi skal bearbeide og filme den.
Om jeg virkelig ønsker det, er derimot mer usikkert. Jeg får bare vente og se hvordan ting og lyst utvikler seg, kommenterer Robbie Robertson som i de mange årene mellom The Bands farvelkonsert i 1976 («The Last Waltz») og sin solodebut både spilte film og skrev filmmusikk.

– For meg har filmjobbing aldri vært et alternativ, men en forlengelse av mitt virke som musiker. I mine sanger forteller jeg historier og skildrer stemninger som kan framkalle visuelle assosiasjoner, ikke helt ulikt det du finner i filmer, sier Robbie som ved utgivelsen av sin forrige plate ga sin kanadisk/indianske/jødiske bakgrunn mye av æren for sin evne til å skildre den amerikanske mytologien.

– Den indianske kulturen har i større grad enn den nordamerikanske klart å bevare kontakten med naturen og gamle åndelige verdier, samtidig som det kan være lettere for en utenforstående å trenge seg inn i den amerikanske virkeligheten. Er du født midt oppi noe, er det ofte vanskeligere å se det finmaskede nettet og magien som utspinner seg rundt deg.

Følger kallet og instinktet

At det tok ti år mellom The Bands siste plate og Robbie Robertsons første, forklarer Robbie med at han bare ønsket å komme seg unna musikkbransjens rutinemessige plate-turne-plate-karusell.

-Å lage plater er et kall, og jeg lytter heller til mitt indre kall enn til forretningsmessige kalkyler. Jeg lar instinktet føre meg framover, og det var dette som førte meg til New Orleans og «Storyville». Hadde jeg planlagt det intellektuelt kunne det skjedd tidligere, men sansene og lysten til å få fram litt av den mystiske og magiske atmosfæren som lever der nede, fikk bestemme kursen og førte meg dit først nå, forklarer Robbie som på «Storyville» har brukt engelske Stephen Hague som medprodusent og ellers har alliert seg med kjente og ukjente musikere.

– De aller fleste er fra New Orleans. Noen av dem – slik som The Meters og Aaron Neville – har jeg lenge hatt lyst til å samarbeide med, mens andre bare ble trukket rett inn fra gata, forteller Robbie. Han kan også opplyse at Neil Young, Bruce Hornsby, Mick Mills (R.E.M.) medvirker på plata. Samt hans gamle venner fra The Band, Rick Danko og Garth Hudson.

Uten Robbie

– Det fører uvegerlig til spørsmålet om en mulig gjenforening av The Band?

– Det må eventuelt bli uten meg. Men dersom Rick, Garth og Levon (Helm) gjør alvor av planene om å gjenforenes som The Band, har jeg ingen innvendinger. Jeg har til og med sagt at jeg kan bidra med en låt hvis de ønsker det. Det eneste kravet jeg stiller for å akseptere gjenforeningen, er at en eventuell ny Band-plate blir god, smiler Robbie som dessverre heller ikke kan bekrefte at en ny turne er forestående.

– Etter «The Last Waltz» føltes det som en stor lettelse å komme seg unna turné-rutinen. Skal jeg spille live igjen, må det derfor bli noe mer enn bare «enda en konsert». Jeg trenger noe som kan stimulere min motivasjon til å stå på en scene igjen, slik som et musikkteater med et dramatisk element som kan fungere som en forlengelse av plata. Klarer jeg å finne et slikt opplegg som har nerve uten å bli oppblåst, så er det kanskje mulighet for at jeg kommer på konsertbesøk til Norge, avslutter Robbie Robertson.

Av Leif Gjerstad

(intervju opprinnelig publisert i NTB september 1991)