Stray Cats har Muddy Waters og Sonny Boy Williamson som forbilder.
— Det ble for kjedelig i New York, og utviklingen gikk for langsomt. Det er grunnen til at vi dro til London, fortalte Stray Cats’ gitarist Brian Setzer til Dagbladet før konserten torsdag.
Men i London skjedde det til gjengjeld raskt. Allerede den første singelen «Runaway Boys» bie en hit i England, og der omtales nå Stray Cats som det «hotteste» nye som rocken kan oppvise.
Det ville derfor være rimelig å anta at de tre unge Stray Catsene var litt skremt av alt oppstyret, noe de imidlertid benekter:
— For min del kunne det gjerne få være litt mer skremmende, fleiper eksempelvis bas sisten Lee Rocker.
Fettsleik og rockeklær
Gruppa fortalte videre at de allerede før Stray Cats ble startet hadde falt for fettsleik og rockeklær, og at utseendet dermed ikke var skapt for å gi gruppa et selgende image. Litt overraskende var det kanskje også å høre at det ikke var 50-åras rockabilly-sangere som var gruppas store forbilder.
— Slik som rockabilly bandene i 50-åra, har også jeg først og fremst hentet impulser fra rhythm & blues-sangere som for eksempel Muddy Waters og Sonny Boy Williamson. Samt selvfølgelig hvite artister som Gene Vincent, Eddie Cochran og Hank Williams, forteller Brian Setzer og legger til:
— Vi vil rendyrke det enkle i vår musikk. Det er dessuten grunnen til at vi har valgt å være en trio. Vi ser på oss sjøl som en slags reaksjon mot alle de store bandene.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i Dagbladet 13. april 1981)
