Rockens mørkemann

(intervju opprinnelig publisert 1986)

Nick Cave imponerte på Sardine's i 1986. Her fra en annen konsert, i Belgia, på samme turné. (Foto: Yves Lorson/Wikimedia Commons)

Nick Cave imponerte på Sardine’s i 1986. Her fra en annen konsert, i Belgia, på samme turné. (Foto: Yves Lorson/Wikimedia Commons)

«The Firstborn Is Dead» het hans forrige LP, som stort sett dreide seg om lidelse og åndelig/legemlig død. «Kicking Against The Prlcks» heter hans nye album. Med referanse til bibelen og et innhold som utelukkende handler om mørke og dystre coverversjoner. Og artistene som så framgangsrikt tolkes på denne LPen spenner fra Johnny Cash via John Lee Hooker og Velvet Underground til Gene Pitney og The Seekers!

Joda, australske Nick Cave er noe for seg selv. Rockens mørkemann har noen hevdet, slett ikke uten grunn. Men i motsetning til mange andre dystre, unge menn i sort virker Cave ekte. Der hvor andre poserer på overflaten, blottlegger Cave sitt eget og sine medmenneskers indre på godt og vondt.

For noen dager siden besøkte Nick Cave & The Bad Seeds Oslo for annen gang i løpet av et drøyt år. Etter at han hadde fortalt at han likte Munch, benyttet vi anledningen til å spørre hvorvidt han følte et kunstnerisk slektskap med Munch?

– Jeg har ikke tenkt så mye på akkurat det, men det høres likevel rimelig ut. Jeg tror at hans virkelighet kunne likne på min, i den forstand at vi begge er preget av en viss irrasjonell tankegang? I hvert fall kunne jeg gjenkjenne mange av mine egne bekymringer i Munchs bilder da jeg vokste opp.

Skriver med hjertet


Nick Cave sitter rolig ved bordets ende og snakker langsomt og
dvelende under sitt strie, sorte
hår. Om det tilsynelatende merkelige valget av coverlåter til «Kicking Against The Pricks»-LPen forteller han at det utelukkende var smaken som avgjorde.

– Det er så mange som prøver å analysere det jeg gjør. Alle sanger går i moll og de fleste tekstene handler enten om døde kvinner eller har et negativt kvinnesyn, er noen av de analyseresultatene jeg er blitt konfrontert med. Men alt er tilfeldig. Jeg skriver med hjertet, ikke hjernen. Men selv om valget ikke er intellektuelt fundert, forteller det opplagt en del om min egen personlighet.

Sier Cave som også mener at det er uendelig mye lettere å tolke andres materiale enn å skrive eget. En LP med bare coverlåter
 teller derfor ikke helt, og som en følge av dette synet har han gått til det sjeldne skrittet å spille inn to EPer med i alt åtte nye, originallåter som kommer ut i løpet av
et par uker, bare en drøy måned etter «Kicking Against The Pricks».

«Your Funeral» heter den ene av de to EPene, «My Trial» heter den andre. Musikalsk spriker de litt ved at «Your Funeral» er langsom og depressiv, mens «My Trial» er fire mer up-tempo depressive låter.

Forfatteren Cave

Seiv om Nick Cave nylig har gitt ut en LP og nå altså kommer med to EPer, har musikken det siste året kommet i annen rekke. Mest opptatt har han vært av å skrive en roman, «And The Ass Saw The Angel», som han i dag nesten er ferdig med. Og ikke helt uventet, også boka dveler ved de mørke sidene i menneskesinnet.

I boka forteller Cave historien til en stum gutt som av sine omgivelser blir betraktet som en idiot. Han er en utstøtt som aldri foretar seg noe seiv, men bare lever gjennom andres handlinger. Det er en historie om en som straffes av omgivelsene ustanselig og som ender opp med å ta sitt eget liv.

Fortalte Nick Cave før han entret scenen på et smekkfullt Sardine’s. Men til tross for at det ble nærmest kaotisk foran den lave scenen med folk som presset på bakfra, slik at de lengst fram ramlet over monitorer og opp på scenen, viste Cave seg denne kvelden fra sin aller beste side.

Av Leif Gjerstad

(intervju opprinnelig publisert oktober 1986 i flere aviser. Denne versjonen er hentet fra Adresseavisen)

 

 

Legg igjen en kommentar